Einar Sandvik

Det ble ei økt med montering av rotoren i går. Eduard har en del fotoets for rotoren, som vist med piler på bildet under. Feilen med fotoetsen for fundamentet har jeg kommentert tidligere, De tre staga som jeg har markert den ene av med blå pil, valgte jeg ikke å bytte ut med fotoets, sjøl om de er i tjukkeste laget. Byggesettstaga gir et mye solidere rotorhode enn fotoetsstaga ville gjort. Det ene fosvant sporløst etter at de to første var limt på plass, så jeg lagde et nytt av en bit strukket plast, som jeg lagde klumper på endene av ved å varme opp endene med ei tent fyrstikk, og limte det på plass med en raus porsjon superlim. De tre fotoetsdelene som i følge tegninga til Eduard ser ut til å skulle henge ned, er etter bildet av forbildet å dømme, øverste del av rotorbladfestet, slik vi ser på oversida av rotorbladet. Jeg har markert det med gule piler. Jeg limte på plass fotoetsen flatt mot undersida av rotorbladfestet. Opphenget oppå rotorhodet, markert med rød pil, ble limt på i tråd med tegningene og bildet. Eduard har vært forutseende nok til å lage to stykk av denne mikroskopiske delen, og det var bra, for det først forsvant. Her tok jeg i bruk trikset med å holde fotoetsen fast med Tack it under påliminga. Den oransje pila nederst peker på pitotrøret. Det mangler i byggesettet, men Eduard har lagd et i fotoets.

Rutorbladene i dette byggesettet er støpt med lett krumming. Pluss i margen for Italeri her.

Nå er fotoetsen plassert mer i samsvar med virkeligheten, trur jeg.

Jeg er blitt lurt av tegneren til Eduard angående hvordan nedre del av rotorhodet på H-19 er festa. Dette bildet av rotorhodet på gardermoen-eksemplaret viser det. De fire fotoetsfestene må nok brettes dobbelt i stedet for 90 grader, og plastpinnene hadde jeg ikke trengt å kutte av. (Se tegninga over rotorakslingen i forrige postering.)

Det har vært en del byggeaktivitet i skala 1:1 i det siste, men innimellom pusles det litt med å lime foto-ets på modellen. Settet med fotoets fra Eduard er flott, og det hever avgjort inntrykket når foto-etsen er limt på plass. Imidlertid går det med en del tid til å sjekke bilder av forbildet, siden Eduard-settet inneholder deler til ulike versjoner, og ikke riktig alt er rett for en norsk H-19D-4. Vinduskarmene er slipt mindre og kantene rundt det grovstøpte luftegitteret over nesepartiet er også filt flatere og mer skalarett. Jeg vurderer fortsatt om jeg skal ta meg arbeidet med å pusse luftegitteret helt vekk og erstatte det med med foto-ets.

Som jeg viste med et bilde i ei tidligere postering, ser det ut som at man har brukt gul grunning for Day Glo på H-19D HA-B på Gardermoen da den ble pussa opp for utstilling. I så fall kan det ha vært i tråd med praksis fra den siste tjenestetida til våre H-19D da de ble malt opp med oransje hale. Nils skriver på fjesboka at dette ser ut som penselmalt oransje oppå gult, og jeg sier meg enig i det, siden en ser store uregelmessige flater med varierende grad av gult og oransje. Tormod Enholm skriver på fjesboka at han ikke kan huske at HA-B var malt oransje på halen mens helikopteret var på Sola, så han tror malinga med oransje på halen skjedde etter flyttinga til Bodø. De tre gjenværende H-19 ble flytta til Bodø etter havariet til HA-A i 1962. Det styrker antagelsen min om at de ble malt om med oransje haleparti en gang i perioden 1962-67.

Takk for info! Hvitt underlag er nok lurt på en modell også.

Takk!

Jens Håkon: Er det greit at jeg legger ut bildet ditt av Bjerkes oransje Bengalac jamført med diverse oransje hobbymaling på Norsk Flyhistorisk Facebook-gruppe i forbindelse med spørsmålet mitt om Day Glo kontra Bjerkes oransje Bengalac? Saken har interesse for et framtidig prosjekt på flymuseet på Sola, fikk jeg vite av Tormod Enholm.

Jeg har nettopp fått inn et par svar på Norsk Flyhistorisk Facebook-gruppe i saken. Tormod Enholm opplyser at en avdød CC fortalte at de malte eller flekka på Thunderflash med kost og Bengalac , og Sigve Djursland skriver at han husker at de brukte Bengalac som en universallakk og at kamuflasjen satt veldig godt. Han husker også at de brukte Bengalac på overhalte komponenter i Braathens. Akkurat bruk av Bengalac oransje i stedet for Day Glo har de ikke oplysninger om.

Ja, det virker sannsynlig.

Ser bra ut, og oppskrifta på oransje-fargen kjenner nå til. Fikk du forresten svar på den henvendelsen du la ut på Facebook angående oransje på oversida?

Det kan det være. På Facebook finnes det også flere andre flyforum der det kan være aktuelt å legge ut spørsmål. En annen sak er at dette i så fall gjelder personer i 80-90-årsalderen. Hvor mange av dem er aktive på nett, tro?

Det sjøllysende skinnet fra dayglo-maling kan vel være vanskelig å få fram på fotografier, særlig etter at den har falma ei stund. På akkurat dette bildet, som jeg har avfotografert på PC-skjermen fra T-33-boka til Olve, synes jeg imidlertid fargen definitivt ser ut som dayglo.

Det er også en mulighet.

Takk! Tenkte ikke på å sjekke nettboka til Olve, og referanselitteraturen min ellers er litt utilgjengelig akkurat for øyeblikket. Høyst relevant moment. Da ble T-33 sannsynligvis malt om med dayglo i Norge. Påført ca. 1960, opplyses det i heftet. Det taler vel kanskje for at Sikorsky H-19 ble malt i dayglo, ikke vanlig oransje, sia det trulig skjedde en gang mellom 1962 og 1967.

Ja, de er sannsynlig at de første maskinene med dayglo-maling i Norge kom ferdigmalt fra USA med slik maling og at vanlig oransje maling kan ha blitt brukt i stedet på maskiner som ble malt i Norge. Det kan tenkes at maling med oransje maling på to Catalinaer kan ha vært et eksperiment for å se om det økte synligheten, eller for et spesielt oppdrag eller eventuelt at man aldri rakk å male alle. Hvorvidt norske Sikorsky H-19 ble malt med dayglo eller vanlig oransje haleparti på 1960-tallet er ikke godt å si. De ble åpenbart malt i Norge.

Jeg har lest at fluoriserende maling ble tatt i bruk på 1930-tallet og ble brukt av amerikanerne under Andre verdenskrig. Firmaet Day-Glo Color Corp. ble grunnlagt i USA i 1946, og utvikla skarpere fluoriserende farger enn de som tidligere var brukt. Det er vel fra da av betegnelsen dayglo ble tatt i bruk. Faren min fortalte at i en bunker i nærheten av der vi bodde fram til 1958, var veggene malt med fluoriserende maling, gul-grønn, tror jeg, slik at når lyset ble slått av, var det fortsatt mulig å se litt ei stund på grunn av de sjøllysende veggene. Når ble egentlig dayglo tatt i bruk på norske militærfly? Det er mulig jeg er helt på jordet, men jeg har fått inntrykk av at det først var tatt i bruk på treningsflyet T-33, som kom til Norge i 1953. I så fall er vi innafor perioden både med de siste Catalinaene og Sikorsky H-19 i Norge. En annen sak er om hvor tilgjengelig oransje dayglo-maling var i Norge på 1950-tallet. Jeg kan ikke se noe bilde av HA-A som viser det tydelig malt med oransje haleparti, så dersom dette helikopteret, som ble skrota i 1962, ikke ble malt med oransje haleparti, må oransje-malinga av halepartiet på våre H-19D-4 ha skjedd en gang mellom 1962 og 1967.

Interessant! Takk for innspill! Bengalac oransje virker plausibelt. Jeg merker meg aluminiumsfargetipset og oppskrifta med en 2:1 blanding av MrHobby (akryl) H24 og H14. Med henblikk på falming skulle jeg ellers mene at det er lurt heller å holde seg til litt for mye gult enn for mye rødt. På bildet av HA-D i den forrige posteringa mi, ser oransjefargen temmelig gul ut. Eksemplaret på Gardermoen har tydeligvis fått friska opp oransjefargen, og det kanskje med en farge som har vel mye rødt i seg. Er det en underlagsfarge som er lagt på for å skape god dekkevne for det oransje eller er det en rest av original falma oransje vi ser i forkant av det rødoransje på bildet under? Helst det førstnevnte kanskje?

I alle fall HA-B og HA-D fikk siste del av serienummeret påmalt foran det oransje på halen.

Du har rett. Det ser ut til alle de fire norske H-19 hadde lik plassering av bokstaver og rondell i det første fargeskjemaet, med HA og rondell plasser bak noe som ser ut som et luftinntak (markert med rød pil på bildet) og den individuelle bokstaven foran "luftinntaket". Høyden på bokstavene virker lik høyden på rondellen, altså 400 mm etter det Nils skriver. Alle hadde serienummer malt langt nede på halen foran det gule halebandet. I fargeskjema to, med påmaling av oransje på halen, ble det endringer med posisjonen til bokstaver og størrelser på rondellen. Det kan virke som at HA-A, som ble skrota før de andre, i 1962, aldri ble malt om. De andre ble avskrevet i 1967. HA-B og HA-C fikk større rondell enn bokstavene. På HA-B ble merkinga plassert litt høyere, i overkant av "luftinntaket", mens på HA-C ble hele merkinga flytta bak "luftinntaket" (se bildet under). På HA-D kan det se ut til at merkinga med koder og rondell ikke ble endra.

Etter det jeg har funnet ut av målinger på bilder jamført med størrelsesmål tatt på modellen, ser det ut til at det er de minste rondellene på Vingtor-arket for skala 1:72 som er aktuelle. Spørsmål om mål på rondeller og bokstaver er for øvrig sendt til flysamlingen på Gardermoen også. Det er et åpent spørsmål om jeg har bokstaver i rett font og størrelse for bokstavkodene, samt tall for serienummer tilgjengelig. Vi får se.

I dag kom det Vingtor-dekaler for norske rondeller i skala 1:72 og 1:48 i posten fra Nils. I internettboka i flybok-serien som Olve redigerer, står det at størrelsen på rondellene på H-19 er ukjent, men det må det vel la seg gjøre å finne ut.

Interiøret i hjulbrønnen har fått et strøk maling, de bærende konstruksjonene i hvit aluminium og det øvrige, som ser ut til å være nederste del av motoren ble malt interiørgrønt. I likhet med vindusrammene, framstår lufteåpningene med gitter rundt motoren også overdrevent grove. Rammene kan pusses ned en smule eller erstattes med fotoets.

Sia jeg nå har to sett av Eduards fotoets for H-19/S-55, er det vel bare å bruke av det ene på eksteriøret, interiøret er jeg jo ferdig med, så jeg har detaljert hjulbrønnen. Fin trening før neste modell. Det følger også med en fotoetsdel for nederste del av fronten, men der har jeg alt limt på plass plastdelen i byggesettet. En umiddelbar erfaring er at den største fotoets-delen, den med bakvegger og motoroppheng, med fordel kan limes på før skrogsidene i byggesettet limes sammen, for jeg måtte klippe av litt for å få den på plass. Nå gjenstår den nedhengende slangen. Jeg har venta med hjulleggene, siden de er lette å knekke.