Einar Sandvik

Utvidelse til 200-milsgrense var jo en gigantisk utvidelse av havområdene vi skulle overvåke, så du har nok rett i å koble de nye antennene til det. Nummeret av Limtuben med tegningene til Arheim er nr. 2 i 1980. Når på året dette bladet kom ut, vet jeg ikke, men det kan faktisk ha rukket å bli oppgradert i alle fall noen maskiner i 1980 med VHF/VOR-antennene på det tidspunktet da han lagde tegningene. Han var oppdatert på det siste, må jeg si. VHF/VOR- antenner på tegninga med halenummer er jo korrekt, sjøl om det er feil på den med skvadronkoder, så han visste kanskje ikke hvor nye disse antennene var.

Thomas Kolstad nevner at et ventilasjonshull i skroget må bores opp. Han har tegna det inn litt bak og under det lille runde vinduet bakerst. Tegninga hans mangler panellinjer. Arheim har tegna inn hullet i underkant av ei horisontal panellinje, men panellinjene stemmer ikke overen med panellinjene i byggesettet. Etter litt glaning på bilder, kom jeg fram til at hullet var plassert litt over den nevnte vannrette panellinja, (markert med rød pil på bildet). P-3C har også dette hullet, men hullet der er kanskje en anelse mindre og kanskje plassert en tanke høyere.

Ja, den nederste tegninga med tvilling-VHF/VOR-antenne på et fly med skvadronkoder er en anakronisme, etter min mening, siden skvadronkoder gikk ut av bruk i 1972 og det finnes foto av Orion uten slike antenner så seint som i 1979. Ettersom Arheim har tegna inn slike antenner for et nummer av Limtuben fra 1980, antar jeg at de var innført, i alle fall på noen fly, på dette tidspunktet. Kanskje skjedde montering av slike antenner i 1979.

Jeg må korrigere meg sjøl litt, eller snarere presisere angående tidspunktet for innføring av VHF/VOR-antennene på Orion. På dette utsnittet av et bilde som er tatt av Roy Hanson i Brunswick i USA i 1979 av 599 Fridtjof Nansen, er som, jeg nevnte i forrige innlegg, den svarte antenna som ser ut som ei RDF-antenne borte, og ei lita antenne kommet i stedet, trulig ei TACAN-antenne. Bildet er åpenbart tatt etter 1972, for flyet har nummer på halefinna i stedet for bokstavkoder på skroget, så jeg velger å tru at dateringa 1979 er korrekt. I tegningene til Arheim i Limtuben fra 1980 er det kommet til VHF/VOR-antenne som dobbeltantenne. Det må bety at doble VHF/VOR-antenner må ha kommet til på norske Orion-fly seinest i 1980. Sia overgangen til tall på halen i stedet for skvadronkoder kom i 1972, og et foto av en norsk P-3B Orion som er datert 1979, ikke har VHF/VOR- antenner, tillater jeg meg å holde fast på påstanden min om at skvadronkoder på en P-3B Orion sammen med VHF/VOR-antenner er feil.

En del bilder jeg har er udatert, men på et par bilder som er tatt av en amerikaner i USA og datert 1979, er den svarte RDF-lignende antenna borte og erstatta av ei mindre antenne (TACAN-antenne?). I bygge-artikkelen av Kolstad, er det med ei dobbel-antenne til, ei VHF/VOR-antenne. Det må ha kommet til på et eller annet tidspunkt i løpet av 1980-tallet, og er altså helt uaktuelt for en modell med skadronkoder på skroget, slik jeg kan bedømme ut i fra bildene jeg har.

Lite modellbygging for tida, men i dag satt jeg i solveggen og leste over byggeartiklene til herrene Arheim og Kolstad for å få mer klarhet i detaljeringa videre med P-3B Orion. Antennekonfigureringa varierte underveis fra starten, oppdaga jeg da jeg titta på tegningene til Arheim, så jeg tok en runde med å kikke på bilder. Antennekonfigurasjonen mens maskinene var Canada/USA før levering til Norge, var slik. Det mest spesielle er den svarte antenna, markert med rød pil, som forsvinner etter noen år. Dette bildet, som er tatt seinere, i Norge viser antennekonfigurasjonen tydligere. Bakerst, vist med oransje pil, er festet for antennevaieren fra halefinna og fram til skroget bak cockpiten. Det var to slike antennevaiere, festa på hver sin side av skrogtaket. Den svarte antenna foran, markert med rød pil, ligner ei RDF-antenne. Antenna foran den igjen, markert med grønn pil, er vel ei UHF-antenne. Her ser den svart og hvit ut, men på andre bilder ser den metallblank ut. Helt forrest, markert med turkis pil, er vel AGM-antenna. Det samme ser vi igjen på denne maskina med bleika malingsfinish. Denne antennekonfigurasjonen ser ut til å ha vært uendra i hele perioden da P-3B Orion fløy med skvadronmerking på skroget.

Væringa er først og fremst tenkt som skyggeleggingg for å motvirke leketøysinntrykk. Erfaringsmessig vil den bli ganske subtil når det kommer en så mørk farge som Dark Sea Grey oppå det svarte. Jeg har i utgangspunktet ikke tenkt å bleike skrogfargen (i så fall veldig lite) men la hvit underlagsfarge på oversidene sørge for litt kontrast mot mot de øvrige sidene, som er grunna med grå grunning. Disse flya ble tydeligvis malt opp på nytt flere ganger ved overhalinger og oppgraderinger i USA, så malinga kunne til dels se ganske lite slitt ut i 1972, tenker jeg. Modellen vil skille seg en god del fra P-3C Orion-modellen som allerede er i monteren på Gardermoen med en mye mørkere gråfarge (Dark Sea Grey), skvadronkoder på skroget i stedet for tall på halen, færre vinduer, litt annerledes antennekonfigurasjon, rød-hvite propellspisser (mot gule på P-3C-modellen), bullpupmissiler og søkelys.

Der jeg har pussa vekk forhøyde panel-linjer, har jeg rissa dem opp på nytt. Orion hadde jo overlappende paneler, så det spiller egentlig liten rolle for inntrykket om skjøtene er opphøyde eller nedrissa, så lenge de vises litt på avstand.

Takk for innspill! Siden P-3B Orion de første åra visstnok brukte en ny type maling, som i møtet med sjøsprøyt og generelt barske værforhold, viste seg å falme og forvitre noe aldeles grusomt de første åra, og derfor hyppig ble oppmalt, står jeg ganske fritt til å velge om maskina skal framstå som nymalt eller kraftig væra, eller noe midt i mellom. I utgangspunktet går jeg inn for noe midt i mellom, tenker jeg, men vi får se hva som skjer når jeg begynner å sprøytemale. Veien har en tendens til å bli til mens jeg går. Skyggelegginga ble tatt litt på sparket da jeg hadde malt propellene med svart Alclad-grunning og hadde svartmaling i sprøyta, og tenkte jeg kunne spare arbeid senere ved å male med det samme jeg var i gang. Jeg har ikke helt bestemt meg for rekkefølgen senere, men ser for meg å gjøre mest mulig før jeg limer sammen skrog, vinger og understell. Det gjenstår ennå en del detaljering. Jeg vurderer å sette på antenner helt til slutt, ettersom de har lett for å bli slått av.

Det sies at det ikke er bra å svartmale, men noen ganger er det nok det. Propeller og nese er svartmalt, og det øvrige har fått preshading, med Alclad svart grunning.

Det viste seg at ryggsømmen på modellen ennå var delvis synlig, så i dag har jeg prøvd å fjerne det. Jeg trur og håper i alle fall at det ikke var ryggsøm på Orion.

Svartmalinga med blaksvart Tamiya på sprayboks ble ingen suksess. Da jeg prøvde å maskere med Tamiya maskeringsteip, løsna svartmalinga i flak fra tre av de fire propellene, sjøl om teipen har svak festevne. I dag har jeg malt med blanksvart grunning fra Alclad. Det er ikke veldig god festeevne på Alclad heller, men hakket bedre enn på Tamiya spraymaling, trur og håper jeg.

Det er vel lurest å starte med svartmaling.

Maskering av propellbladspisser først:

Jeg har begynt å se på maling og maskering av propellene og etter å ha målt på bilder, har jeg kommet fram størrelsen av de ulike delene med ulike farger fra propelltuppen og innover er omtrent slik: 1-2-1-1,5 og har vist måla i millimeter på propellen i skala 1:72. Det svarte innerst strekker seg litt utenfor "knekken". For hvit-rød-hvite propellspisser ser den røde stripa breiere ut enn de hvite på propelltuppene, kanskje omtrent i forholdet 1-2-1,5 innenfra og utover. I Hasegawa-byggesettet er det oppgitt ei oppskrift for å blande til de ulike metallfargene på propellbladene. Jeg ser for meg at Alclad hvit aluminium eller duraluminium og dull aluminium kan brukes her uten at jeg trenger å blande til noe.

Vel, det var visst individuelle forskjeller med hensyn til propelltuppene på P-3B Orion. KK-L og KK-M hadde tydeligvis hvit-rød-hvite propelltupper fram til overgangen til tall på halen i 1972, mens dette bildet av KK-P imidlertid viser at dette flyet hadde gule propelltupper mens det hadde bokstavkoder på skoget. Gulfargen virker til og med temmelig avslitt, så disse propellbladene har nok vært brukt ei god stund. Pylonene er av den eldste, rektangulære typen, så det kan se ut til at KK-P kanskje hadde gule propelltupper helt i fra starten av.

Takk for det! Da gjenstår det å iverksette. Det vil neppe gå med lynets hastighet, ettersom jeg har flere andre prosjekter på gang samtidig, og fordi dekaler for en norsk Orion mangler. Men, jeg har i alle fall en klar plan.

Etter siste runde med vurdering av bildematerialet, har jeg bestemt meg for å prøve å la modellen representere en P-3B Orion fra 1971, med skvadronkoder, navn under førerkabinen i stedet for individuell bokstav der, hvit-rød-hvite propelltupper, manglende fotovindu og med søkelys og fire Bullpup-missiler montert under vingene. På den måten vil modellen kunne representere en i stor grad analog P-3B Orion slik de var merka og utstyrt for delvis visuelle søk i den første perioden fram til 1972 og samtidig vise et lite stykke norsk våpenproduksjonshistorie med fjernstyrte missiler produsert på Kongsberg. To fluer i en smekk.

Takk for innspill! Jeg har lagra på PC-en min et annet bilde som skal være fra 1972 av fem Orion i formasjon over Andøya, tatt fra bakken, der vi ser høyre side av flya. Ingen våpenstasjoner under buken er i bruk, bare under vingespissene. Der er det bare 599 som har launchere påmontert, slik som 599 har på bildet i Flyhistorie nr. 69. Jeg har også et annet formasjonsbilde av fire Orion på rekke, tatt bakfra og nedenfra, tydligvis fra det femte flyet i formasjonen. Der har alle flya pyloner på de fire våpenstasjonene under buken i tillegg til under vingespissene. Om det er skvadronkoder eller tall på halen på de skinnende blanke flya ser man imidlertid ikke fra den vinkelen bildet er tatt fra. Dette svart-hvitt-bildet er uten dato, men jeg synes propelltuppene ser ensfarga ut, så jeg antar det er gule propelltupper, noe som tilsier at bildet kan være tatt etter 1972. Med andre ord må fem Orion ha fløyet i formasjon mer enn én gang.

Takk for informasjonen! Det sannsynliggjør at fotovinduet faktisk ennå ikke er satt inn på 599 da Per Gram tok bildet av flyformasjonen 29. sept. 1972 og at det er denne ringen vi kan ane på bildet.

På bildet av KK-M foran Berenburg, som er tatt så seint som i september 1970 er propelltippene åpenbart rød-hvite, så jeg ser ikke bort i fra at i alle fall noen P-3B hadde rød-hvite propelltupper hele tida mens de hadde skvadronkoder..

Jeg har ennå til gode å se et bilde av en P-3B med skvadronkoder OG installert fotovindu.

Her er et utsnitt av bildet i Flyhistore nr. 69, som Per Gram tok 29. sept. 1972, der fotovinduet kan se ut til å mangle på 599, tidligere KK-L. Eller kan vi ane en halvmørk sirkel med en lysere kant rundt? Er propelltuppene malt om fra hvit-rød-hvite til gule?

Ettersom tall på halen avløste skvadronkoder fra september 1972 trenger jeg bare ett bilde av P-3B Orion med tall på halen og manglende fotovindu for å kunne slå fast at fotovinduet ikke ble påmontert før tidligst høsten 1972., i alle fall ikke på alle P-3B. Bildet på side 18 i flyhistorie nr. 69, som skal være fra 29. september 1972, er ikke sylskarpt, men det kan se ut til at fotovinduet mangler på det nærmeste flyet der, som de andre flya er delvis skjult bak.

Takk for innspill! Ja, vi har et ganske snevert tidsvindu her. Dette bildet av KK-M som flyr langs Berenburg, skal være tatt i september 1970. Her er det tydeligvis ennå ikke installert fotovindu. Det kan se ut som at montering av fotovindu kan ha skjedd samtidig med overgangen fra skvadronkoder til tallkoder på halepartiet i 1972.