Jarl Ramsvik

Jeg mener du kunne gjort det enklere ved ta en av våpenstasjon fra ett annet USN fly fra perioden, da dette antagelig var standardiserte utgaver som kunne brukes på flere fly. De ytterste pylonene på A-1 og A-4 forkommer meg å ligne veldig. Skyhawken opererte Bullpup på denne, Skyraider bl.a Zuni (ustyrte raketter) på flere av de yttre våpenstasjonene. Disse var kanskje noe mindre, men lett å modifisere. Dagens missiler som Aim-7 og 120 dyttes ut fra våpenstasjonen med 2 eller flere dyttere slik at våpenet separere fra flyet før motoren tenner. Bullpup var mer en skinnegående rakett med styring, dvs en evolusjonær mellomstasjon mot konseptet som brukes i dag.

Her har det skjedd noe koklimonke med postingen. Derfor to tilsynelatende like svar, da jeg skrev ett og senere to til da de første ramlet ut. Men det er det siste postete som er mest riktig. Dette med antenner, reflekter jo bare hvordan teknologien endrer seg og oppdateres. Loran A, gikk tidlig ut av bruk som navigasjons middel, men ble aldri erstattet av den mer berømte C utgaven. Om det ble erstattet av Omega er jeg usikker på. Omega var jo og ett gammelt system på den tiden, men dette var før GPS (1970 tallet) Ser du skal bygge uten våpenbalkene under vingesenterseksjonen. Disse ble levert på flyene, det finnes og ett bilde der alle fem B utgaver er luften samtidig med Leight lys og disse balkene. Men enig, uten er nok mest representativt, selv for tidlige B.

Bare ett apropos til det runde vinduet. Den sivile Electra modellen (L-188) har en helt vindu der det mindre runde sitter på Orion. Det er derfor mulig at det er en mindre jobb strukturelt å bytte ut den hele tette delen med ett rundt vindu. Begge er nemlig flate og ser ganske utbyttbare ut i omriss. Det åpner for at det også kunne skjedd i Norge, hvis verkstedet hadde autorisasjon til det. Gule propelltipper må ha kommet som et svar på polarmørket på Andøya. Ikke noen annen Orion operatør ser ut til å bruke denne fargen, men har i stedet standardfargene hvit rød hvit på blad tippene.

Interessante opplysninger. Når det gjelder P-3B så er den innvendige plasseringen av utskytingsrøret for bøyen plassert så langt til venstre i kabinen at det nesten ikke ser ut til å være overlapp med luken under. Det ledet meg til å tro at det er en stasjon lenger ut for å dekke åpningen som her beskrives som ett luftehull. Denne finnes tydligvis på begge sider på B og C. Men var de norske her anderledes enn andre lands B modeller? For disse hullene er ikke innrammet i rødt hverken på B eller C. Rødinnramming må her indikere "fare" dvs. at bøyene er satt under trykk eller er armert. Jeg vil gjette på at de skytes ut med trykkluft på C. Men skjer det både på B og C utgaven?- Og at dekslet på B unødvediggjør rødmerking.. Opprinnelig mente jeg at de bare ble sluppet manuelt på B. Når det gjelder P-3C så finnes det to sylindriske beholdere innvendig. Jeg regner med at det er disse som benevnes som "launchere", som tydligvis utgjør ett eget lukket system, slik at trykkluft kabinen ikke trenger å kompromiteres. De ser ut til å ha ett bryterpanel som ser ut som flere valg mellom ulike rør og dører under, der bøyen settes inn, etter at den er tatt fra ett stativ. Omtrent som ett rørpostsystem Det samme systemet finnes og på P-8A,men der med 3 beholdere. .

Der tegningen blir litt feil er at sonarhullene til B er utelatt på den skraverte tegningen.(der hullene er fylt igjen) To hull var plassert bak dette feltet, litt på utsiden på hver side. Noen bilder indikerer 3 , der ett ser litt mindre ut. Disse må i såfall borres opp hvis man bygger en B.

En aldeles nydelig utført modell. Tross den noe kjedelige gråfargen er det her fullt av livaktig detaljer av høy kvalitet.

Ja, det er riktig, tegning og tolkning hvor de ulike feltene er kan kan lett misforstås - ved første øyekast. Det er forøvrig litt rart at C har så mange hull. Allerede B fikk Difar bøyer som kunne peile retning og avstand, noe som gjør at man slipper å kaste en mengde bøyer for å posisjon bestemme ett søk. Den umiddelbare forklaring er alikevel at på C kunne hvert hull lades før avgang og man kunne slippe bøyene i ett programmerbart mønster for optimal dekning. Det tilsvarende systemet på S-3A Viking (1973) kom også med dette hull mønstret, men de fleste ble tettet igjen etter hvert. Men dette flyet hadde ikke mulighet for manuell kasting, da det kun hadde 4 manns besetning.

Her er det feil på tegningen til Tom Arheim med en påfølgende mistolkning. Den gule opphøyde boksen (panelet) er ikke en luke for felling av sonarbøyer, I såfall sitter den mellom konsollen til Senso 1 og 2, de to mest erfarne sonar operatørene. Både B og C hadde våpenrommet med to våpensystem operatører bak vingen, ikke under, der de felte sonar bøyene. Husker ikke helt hvor mange hull B utgaven hadde, men området er det samme på B og C. Mest sannsynlig er det gule feltet under vingen en glassfiber konstruksjon som skjuler en antenne eller antenne farm. Skulle jeg gjette så er det her antennene til Jezebel (sonarsystemet) sitter. I så fall er det to overliggende data skap i kabinen.. For orden skyld var interiøret i B og C helt ulikt. I P-3B satt operatørene på en rekke på venstre side med Tacco i midten. På C utgaven var konsollene spredt utover i flyet. noe som vanskeligjorde koordinering mellom mannskapet.

58g skal holde i følge ekspertene. Hvis man da ikke har montert oppdaterings settet i resin med bomberom, cockpit og fremre kabin seksjon.

Lockheed P-3B Orion - Spain - Air Force | Aviation Photo #6461737 | Airliners.net Her er ett interessant bilde av en spansk (norsk) P-3B. Flyet ser ut til å være lakkert i en Dark Sea Grey lignende farge, men lenge etter at de norske ble sprayet lysegrå, ett skjema de også ble levert til Spania i. Øvrige spanske.B og BS ser også ut til å være i den fargen de ble levert i. Også den tekniske merkingen på fremskroget ser ut som utgaven fra 1969. Interessant nok har P-3A (fra museet) en senere nedtonet teknisk merkingen, mens Hasagawas P-3C ligner mer på den norske fra 1969.... Samtlige norsk P-3B eksiterer i dag på lager etter at de ble tatt ut av tjeneste i 2022. Kanskje noen bør få en nordover på museum, Fint tilskudd til monteret...

Dette lyset ble nok ikke brukt ved landing, da hadde det blendet de som satt i tårnet fullstendig. Den riktige betegnelsen er Leight lys og er basert på en kullstiftbue, også brukt i tysk luftvern under krigen. De hadde som kjent en "kompressor vogn" på to akslinger for å produsere nok strøm. Lyset på Orion var på 90 millioner candlepower, dvs 90 millioner stearinlys styrke. De ble utviklet for antiubåt krigføring som et kompliment til tidlige centimetriske søkeradarer, som hadde for lang minsteavstand til målet. Slik kom lyset inn som en "gapfiller". Men det var på en tid da ubåter fortsatt var overflateskip med mulighet for å dykke. Så kom den tyske XXI klassen som gjorde taktikken umoderne. Men vi vet jo at russere likte seg på overflaten lenge etter krigen, særlig når de kom haltende hjem etter en ulykke eller mekanisk svikt. Utfordringen blir vel å bygge innmaten i lyset, dvs. kullbuen og støpe en glassdel som er transparent nok. Forøvrig regner jeg ikke med at lyset ble mye brukt eller var hyppig montert. Ikke minst var det sikkert kostbart og ressurskrevende å vedlikeholde. 333 skvadronen hadde opp til 60 % vakanser i den første Orion tiden på teknisk vedlikehold, så da måtte nok det mest nødvendige prioriteres.

Vi får kanskje holde oss til Orion her, men taktisk lavflygning forsvant nesten helt etter 1990. Trusselen fordampet, og vi fikk laserpoden til å belyse mål fra avstand. Disse fungere best på midlere høyder, samtidig ble laserstyrte glidebomber gitt lengere rekkevidde, mindre kryssermissiler ble utviklet og EW sterkt forbedret. Til slutt kom F-35 som avskaffet behovet nesten helt. Fordelen var at man slapp fredstidstapene lavflyging ofte er forbundet med, dessuten støyen. Nå er det gjerne midlere høyder som gjelder- den amerikanske modellen. RAF sto for det motsatte og bygde opp hele sitt taktiske flyvåpen rundt en lavflygningsmodell. - Men dette er et konjunktur fenomen, så en viss basiskunnskap holdes stadig ved like. For (langtrekkende) luftvernmissiller er stadig en trussel. Dette er det store bildet, så finnes det selvfølgelig unntak, som du nevner ett av. Når det gjelder Orion så var det ikke uvanlig at de tok av fra Andøya i full radiotaushet for deretter å fly i radar skyggen - limt til terrenget over Finnmark, for å komme overraskende på en sovjetisk ubåt som nettopp hadde forlatt basen i overflate stilling. Slik ble det mye bra bilder av, som ofte gikk verden rundt. Men dette krevde god koordinasjon og god etterretning. Når det gjelder individuelle tall har du nok rett i at det delvis er tatt fra mellomkrigstiden, men den moderne varianten utgår fra det amerikanske serienummeret, der de tre siste tallene utgjør nummeret. Mener jeg....

Det rektangulære omrisset på ene rorflaten lager du lekende lett med noen hvite dekaler. Xtradecal har en serie med striper i ulike bredder og farger, bl.a. hvitt. Mine er en generasjon gamle og funker som bare det. Mener de fortsatt er tilgjengelige. Omrisset indikerer en luke der det ligger en oppblåsbar flåte, så vidt jeg husker. Rorflaten vil ligge høyt i vannet ved en nødlanding og vil dermed være nærmest ett ideelt sted å gjemme rednings og annet nødutstyr. Når det gjelder den totale mengde teknisk merking er det ikke sikkert alt ble reprodusert ved etter hver hellakkering. Derfor kan det være forskjeller mellom nye og gamle maskiner. Men KK merkingen varte jo bare to til tre år, så full pakke er nok mest sannsynlig her. Har settet og dekalene selv og, men det vil aldri bli bygget. Er derfor til salgs.

Kan legge til at B modellen Norge fikk hverken var fugl eller fisk rent teknologisk, men halvt digitale og halvt analoge. Det kan forklare de hyppige oppgraderingene, men etter 1980 ble det stadig mer komplisert å modernisere flyene i en fjerde runde. Derfor ble det bestemt å gå for den heldigitale C varianten i 1985. Nederlands anskaffelse av P-3C i 1980 må her ha spilte en rolle. Opprinnelig ønsket Norge brukte P-3B men USA insiterte på nye hvis de skulle være med på å betale. Les industristøtte. Dette var allerede på overtid når det gjaldt våpenhjelpen. Brukte fikk vi først med leveransen av 2 P-3N fra US Navy. Skulle jeg bygge en tidlig P-3B hadde jeg glemt flekkene og gått for en helgrå maskin. Mener at de med flekker var mer unntaket enn regel og at de var slik i relativt korte perioder. Men jeg ville vel også tonet ned den blanke lakken, da jeg finner den lite representativ ut fra bildematerialet. Vet ikke om dekalarket til P-3C settet dekker alle merkene på en norsk B, men regner med at de er forholdsvis standard US Navy. Utfordringen blir vel den fremoverlente skriften de ulike navnene er utført i. Alternativt kan man jo bruke den individuelle bokstaven før leveranse.

Det er trolig salt spray i kombinasjon med mye lavflygning som er hovedårsaken til den forringet lakken, men graden og jevnheten i forfallet er påfallende hvis man ser på det ett år gamle flyet, der bildet er tatt i september 1970. Siste P.3B (Hjalmar Riiser- Larsen) ble levert i september 1969, det første (Fridtjof Nansen) i april samme året. Avsalting via ett automatisk dusjanlegg er jeg hellet ikke sikker på at var montert på Andøya fra begynnelsen av Orion epoken. Det som kanskje ikke er så kjent er at hvert fly drev operativ trening med norsk mannskap fra Patuxent River, US Navy,s test og utviklingsbase i Maryland før de ble levert til Norge. 1000 timer under solige og temperte forhold kan faktisk ha bleket eller mattet lakken noe før leveranse til Norge. Til sammenligning var det totale antall flytimer ved 333 skvadronen 2500 i 1969 og 4200 i 1970. Etter leveranse gjennomgikk alle flyene såkalt Par vedlikehold (Progressiv Aircraft Rework) ved NAF (Naval Aircraft Facility) i California fra 1971 til 1980 i tre omganger, Ofte omtalt som "Paint and return" på norsk side. Hvert enkelt fly var i USA i flere måneder av gangen for omfattende modifiseringer og tungt vedlikehold som antagelig også omfattet hellakkering. Det kan forklare ulike status på lakkeringen på likt tidspunkt, avhengig av siste Par. Det er og mulig at ulik lakk har blitt benyttet med forskjellig kjemiske egenskaper i forhold til forfall. Men det avbildete flyet fra 1970 er tatt før første Par. RAF Dark Sea Grey var jo dessuten en britisk farge som kanskje ikke i utgangspunktet var den samme i amerikanske utgave. Det ser ihvertfall ut til at Albatross har mindre flekksjuke enn Orion, som faktisk minner litt om dansk Starfighter fra 70 tallet.

Nesen eller radarkonen er støpt som en del i ett spesielt plastlaminat for å være maksimalt transparent for radaren. Følgelig har den ingen panel linjer. Det du antagelig tenker på er de antistatiske båndene (gjerne 4) som går fra tuppen mot metallet i kroppen. De er ganske brede og godt synlige og har som oppgave å fjerne statisk elektrisitet som bygger seg opp ved å flyet beveger seg igjennom luften eller ved lynnedslag. Selv vil jeg vel si at nedsenkede linjer, eller ingen overhodet er bedre enn opphøyde som ser ut som en billig lekesakgimmik. Ihverfall hvis de står på tvers av fartsretningen. Men hvor synlig er panel linjer overhodet i 1/72?

Husker jeg ikke helt feil ble søkelyset erstattet av en FLIR ball i nesen, som på P-3N og C. Søkelys var jo veldig upraktisk/ utaktisk for å finne ubåter på overflaten -for eksempel, med fortsatt nyttig ved SAR oppdrag under gode værforhold. Bygger man en mørkegrå med KK koder stemmer sikkert lyset, men hvis man tar for seg en lysegrå etter de nye merkebestemmelse som kom i 72 er jeg mer i tvil. Forøvrig var jo en av disse maskinene helt nede i Sør Afrika for å lete etter Berga Vanga, men husker ikke hvilken det var nå. Tror det var på slutten av 70 tallet (78?). Slik får man også en spesiell historie å løfte, som nesten er glemt i dag.

Interessant tråd. Jeg tenker litt sånn - utenfor regler og reglement, at det ikke var noe behov for rundeller på oversiden av vingene like etter krigen på tyske fly. Man kan diskutere transisjonsfasen mellom kapituasjon, full kontroll og fred. Men etter noe dager var det klart -Tyskland hadde kapitulert og flyene var under god alliert kontroll. Det fåtall som enda fløy i alliert tjeneste hadde ikke lenger noe skadepotensiale og var nesten utelukkende "sivile" typer. Et tysk fly uten rundeller fremsto derfor automatisk fredelige for en alliert pilot. Dette var automatikken i logikken. Men for en sivilist på bakken fremsto nok fortsatt ett tysk fly som skremmende. Ikke bare var man godt vant til siluettene men også motorduren. Det tok også litt tid før freden hadde satt seg psykologisk i befolkningen. Derfor var det nok ett beroligende trekk å sette på britiske rundeller på undersiden, trass i at det ikke var vanlig praksis på ordinære RAF maskiner. Alt var derfor kanskje ikke bare arbeidsbesparende, tilfeldigheter, anamolier, eller regelrytteri.

Regner med at settet er i 1/72 evt i 1/144.. Selv venter jeg på B utgaven av Orion i 1/48, så jeg kan få bygget en KK merket i mørk grå. Er litt skala avhengig... Regner med at Canadian Vodoo er samme fargen som ADC gray.