Jarl Ramsvik

Synd med lyset, men det er slikt som skjer i hobbyfabrikker. Tenkte litt på feil side problematikken. Det er jo for ille at lyset ikke skal syntes. Selv syntes jeg ikke at alle flyene må stå på linje rett vei. Noen kan tas ut og gis spesialbehandling for å vise hendelser, episoder og oppdrag. Ett diorama her hadde vært fint. Orion som overflyr tårnet på en sovjetisk ubåt med piskende grå Barentssjø hadde vært midt i blinken. Hjulene inne og bombedørene åpne. Det du vinner er å spare hjul byggingen mot åpning av skroget og plassering av ett resin bomberom. Noen andre kan evt. lage sjø og ubåt tårnet. Men så var det dette med plass i monteret.....

Dette ble jo mye bedre enn jeg hadde trodd. Nå er det vel bare resten av flyet som gjenstår. Gleder meg til å se den i DSG med nye dekaler. Men sikkert en stund til...

;Lockite superlim for glass er notert. Dette er imponerende arbeid. Syntes du fikk til formen på bakparten til spot on. Også den øvre bremmen ser imponerende ut i sin skalamessige tynnhet. Glasset ble klart og fint, men det ser ut som det har en viss nebbform. Spissen skal være mykt avrundet med en distinkt spiss. Dette i motsetning til glasset på Hu-16B Albatross som er rund i front og kortere. Litt etterarbeid i skjøten ser og ut til å gjenstå. Men det er vel begrenset hvor mye man kan pusse jevnt før det går igjennom...

Godt nytt år! Jeg har lenge lurt litt på hvordan du vil takle dette. Desverre har jeg hverken ett godt råd eller en god erfaring. Det eneste jeg kan tenke meg er at du lager en attrapp i tre eller balsa, kutter den i to langs båndet og vacformer en del av gangen, som du gjør med en canopy. Deretter limer du det hele i sammen og kamuflerer skjøten med en tynn strips. Innmaten ser forøvrig bra ut.

Det er nok mest sannsynlig riktig også for Orion. Som tidligere nevnt ble lyset til som en hjelp for å utligne en svakhet ved de første radarene. Det betydde at lyset ble brukt i en straight and level profil noen sekunder før målet. Inngangshøyden var 2500 fot og derfra skal flyet ha "stupt" ned til det var i en horisontal posisjon i forhold til målet, som var en ubåt på overflaten. Selve lysstrålen kunne styres i en bue på 50 grader av piloten eller en operatør. Med andre ord ingen ville manøvere for å lete opp målet. Jeg regner også å med lyset på Orion var slavet til radaren, men er mer usikker på om selve lysstrålen kunne manipuleres opp/ned og til siden. Selve reflektoren ser temmelig låst (festet) til sideveggene, mens på de opprinnelige lysene ser denne ut som en frittstående disk.

Jeg tipper at "fatet" nederst mot glasset (rød pil) er en slags oppfanger av forbrente kullrester. Hadde disse lagt seg direkte på akrylglasset hadde de brent hull. I tillegg ser den ut til å lede lysstrålen i en viss grad. En liten digresjon som ikke er helt urelevant: Ved den siste offensiven før Berlin, rett før kryssingen av Oder, brukte russerne slik lys for å blende og lyse opp de tyske stillingen i skråningen på den andre siden. Det var bare det at den morgenen var det morgendis, slik at lyset spredte seg og viste siluettene av de russiske stillingene i stedet. Fordelen snudde seg derfor i tysk favør, som kunne beskyte de russiske stillingene med godt effekt. En konsentrert stråle er derfor viktig for rekkevidde og styrken på lystrålen. Ett lignede forhold har vi på radarsiden, her snakker vi om sidelobs nå radarstrålen flises opp, slik at det blir lettere for en motstander å fange opp frekvenser og sette inn jamming.

Lockheed P-3B Orion, 11 Squadron RAAF - 1/72 Hasegawa P-3 - iModeler Er ikke dette å få tak i anbefaller jeg å bruke en Mk 84 bombe med diameter på 46 cm. Denne kan evt. fores ut med en plastark som formes som en sylinder i varmt vann. Kutt så av den forreste delen og bruke den til den spisse akterdelen. De opprinnelige Leigh lysene, som ble brukt på Catalina og Liberator hadde en diameter på 51 cm, men kan ikke brukes da de ser helt anderledes ut. (Men disse finnes som oppdateringssett og er ett utgangspunkt for modifisering). Jeg vil alikevel anbefalle bombealternativet da det ser ut til å gi en tilnærmet forskjell i diameter (36cm) fra Bullpup. Dessuten ser bomben ut til å ha den nødvendige flathet i midtpartiet, selv om det er noen forskjeller i konen mot spissen i fronten . Dropptank alternativet ser ut til å ha feil diameter, som påpekt av Nils Jeg er litt usikker på hvor omfattende bruken av dette lyset var . Lyset på S-2 Tracker kan ha vært identisk i diameter og innmat, men selve lyset var festet direkte på vingeforkanten, ikke i en pod under. Neptune hadde ett tilsvarende lys som Orion innmontert i høyre tiptank, og det glemte Mercator har jeg ikke fått sjekket. Det samme gjelder Mars flybåtene. Den samtidige Atlantik ser heller ikke ut til å ha hatt lys. Derimot er Albatross utstyrt med det samme lyset som Orion, montert like utenfor høyre droptank. Nimrod MR1 og 2 hadde også lys i høyre "tiptank"- som Neptune. Men det var fjernet i MR 4 utgaven som aldri ble bygget.

Delen av kabelgaten som ligger under rakettskinnen er det lite poeng å lage. Men strekket fra enden av skinnen til det gule båndet bør kanskje med. Det er vel dette du har målt til 1 cm? Forøvrig ser helheten lovende ut. Vanskelig å få alle like i dimensjon og form når man filer og sager i den skalaen. Fire stykker blir ekstra krevende, særlig når to vil henge parvis og slik blir veldig sammenlignbare.

Man kan jo stille spørsmålet hvorfor skal en virkningsløs atrapp ha en kabelgate? For meg ser det hele mer ut til å være en del av innfestings mekanismen. Hvis stridshodet er støpt i betong (for å simulere vekt) virker det til å være noen bolter som går ned i betongen fra den svart hvite listen. Selv ville jeg vel brukt en smal teip, som jeg klipper opp og maler svart / hvit /svart. Men skulle ikke dine missiler være hvite?

På noen av INERT missilene er også stridshodedelen blå som erstatning for ett tynt blått bånd. Disse kunne det som regel flys med. Missilet forøvrig er hvitt. Kabelgater på utsiden av missiler er ganske vanlig. Som nevnt brukes de til å koble sammen motor og styrefinner med sensorer og datahjerne som sitter foran. Stridshodet er som regel montert i midten, noe som utgjør en hindring ved kabel strekk. Også noen fly får gjerne dette ved oppgraderinger, da det er lettere å strekke kabler utenpå enn på innsiden, jfr f. eks A-7.

Absolutt og selvfølgelig helt legitimt. Det eneste jeg gjorde var å løfte frem konteksten, så blir det opp til deg å velge form og tilpassning. Nå har ikke jeg sett utstillingen på en stund, men en forklarende tekst under er jo og en mulighet.

Fargeskjemaet er på mange måter det samme. Men merkingen er forskjellig. Du nevner gule tipper på propellbladene, Da bør du og sjekke om det røde varselbåndet rundt kroppen skal ha ett gult kryss omtrent i øyehøyde. Jeg tror ikke det, men norske P-3C hadde ett kryss her. Også fonten på navnet under cockpiten ble endret etter hvert til en enklere, mer rett opp og ned stil. Ved levering var denne fonten komplisert og stilisert med en fremoverlent stil-som tidligere påpekt. Sitter ikke Nils og lager ett ark, så vil du få problemer i esken for reservedekaler her. Derfor er det klokt å skifte forbilde. Historisk er varianten du nå lager trang i tidslinjen, mye skal på plass for ett 100% riktig fly og utførelsen er krevende uten ett ferdig dekalark.. Når det gjelder fokuset på Bullpup var dette ett av tre våpen, optimisert for ulike faser i ett ubåtdykk. Dypvannsbomber og Mk. 44 torpedoer var de to andre. Bullpup var kun aktuell i første fase. - på overflaten. I følge litteraturen kom ofte norske Orion overraskende på sovjetiske ubåter i overflatestilling ved å benytte den såkalte "step down" teknikken, dvs ved å måle forskjellen mellom flyradarens rekkevidde og ubåtens overflaterader, gjennom det passive ECM utstyret. Slik oppsto ett taktisk mellomrom som kunne utnyttes. Det ledet gjerne til en overflygning av ubåten med bomberommet blottet og ett MAD bilde som bevis. Så vidt jeg vet var Orion her uten våpen. Ett annet poeng var at Forsvarsstaben visste lite om hva Orion drev med de første årene. Holdningen var at det var det samme overflate søket som Albatross, Dette skal ha ledet til stor frihet for mannskapet til å drive med ting gjennom iniativ nedenifra.. På tross av strenge direktiver. Hva du får ut av dette vet jeg ikke, Men det sier kanskje noe om at våpen på norske Orion var mer av en sjeldenhet enn en mulighet.

Jeg var kanskje litt krass, men mitt poeng lå mellom det byggeøkonomiske og det filosofiske. For hvor mye innsats skal legges ned i å bevise en alternativ virklighet (svart og hvit) på en del som er bevegelig mellom ulike maskiner, når normalen for perioden er godt dokumentert? Low viz lå 10 år frem i tid og ble aldri gjennomført på norske Orion. Knapt nok amerikanske.

Det er i så fall ikke noe å lure på. Alle bilder jeg har sett har røde og hvite. Derfor er det bare å lage de slik, istedenfor å komplisere det unødvendig. Du bør og borre opp de tre justeringshullene nederst og fylle de med svart lakk, evt være de mørke . Heldigvis ser de ikke ut til å ha noen rød ring på norske fly - som bildet indikerer.

Du kan være inne på noe her. De fleste leser kanskje AERO som en produsent av pyloner. Men selve ordet er et akronym som står for Aircraft Equipment Reference Ordinal. En stor produset av "aircraft pylons" og undersystemer og som har holdt på lenge (1963) er Marvin Teknologier. Her er hjemmesiden Marvin Engineering Pylons & Complex Aerostructure Manufacturing

Forskjellene på A og B tør jeg ikke si. I så fall må de være bak i utblåsningen. Som du ser på bildet er det to rør som stikker ut på siden i en vinkel. Dette er blussene som piloten styrte missilet etter. Bak den finnes en rund "rist" montert et stykke fra utblåsningen. På flere av missilene -jeg har sett bilder av, finnes det en aerodynamisk avtrapping bak, antagelig for å gi flyet litt ekstra rekkevidde. Den finnes i to varianter, en rund og en som ender i en slags beverhale. Det ser ut som Hasagawa missilet har den runde utgaven. Den bør kanskje fjernes slik at du får en kortere rett avskåret missil kropp. Som kan detaljeres i enden. For disse atrappene kan du trolig se bort ifra på norsk P-3B. Antagelig drev de kun øvelses skyting en sjelden gang med levende missiler.( Jfr. her historien om VP- 16.) Det er derfor vanskelig å tenke seg at 333. tok synlig "levende last" over sovjetiske krigsskip i det primære patrulje området. Det kunne være både spennende nok i seg selv, og ett brudd på lavspennings linjen Norge var avhengig av for å operere nord for Kola.

Nei, den aktuelle varianten av AGM- 12A ble bare produsert i omlag ett år og ble terminert i 1960. At norske P-3B var oppsatt med denne fra 1969 holder jeg som mindre sansynlig. Hylletiden hadde i så fall nesten vært utløpt ti år senere. Denne hadde for øvrig opprinnelig betegnelsen ASM- N- 7. ASM-N-7a tok deretter over og ble fra 1963 hetende AGM- 12B .Den gikk og under betegnelsen GAM-83. Den hadde ett stridshode på 113 kilo, men det var ett annet enn det som satt i AGM-12A (ASM-N-7) men vekten var den samme. (Det fantes og en variant med 450 kilos stridshode med en lignende betegnelse.) Motoren besto her av en kruttmotor, mens på AGM- 12B var motoren en ferdig fylt blanding av flytende drivstoff for langtidslagring. Den hadde en brenntid på 2 sekunder og topphastighet på Mach 1.8. Omtrent som på en F/A-18. Forvirringen blir lett total da ulike missiler har hatt samme betegnelsen over tid, samtidig som det har blitt innført ett nytt standarisert typebetegnelse system på tvers av våpengrenene. Tidligere hadde f.eks USN ett system som var bygd opp på en helt annen måte.enn USAF.. Med økt antall felles materiell prosjekter utover på 50 tallet ble forvirringen total om hva som var hva, når det var det samme materiellet. Den norske produksjonslinjen kom i gang i 1964-65. 4 år etter at AGM- 12a ble sluttprodusert i USA. Da hadde Kongsberg vært med i planleggings og gjennomføringsfasen siden 1962 etter at de hadde blitt valgt ut til å være europeisk hovedleverandør under det såkalte Offshore Procurement programmet, der Kongsberg sluttmonterte missilet og sto for styringsenheten. Resten av delene kom fra 4-5 andre land inkludert motoren. Slik jeg forstår det. Raufoss ble i stedet kompensert via det europeisk Sidewinder programmetr som hovedleverandør av kruttmotorer.

Ifølge mine opplysninger skal motorvarianten med flytende drivstoff ha en brenntid på bare 2.5 sekunder. Så eksploderer den tidligere blir det nok hett for mannskapet. At Norge hadde begge variantene er og litt pussig da kruttmotoren satt i A utgaven, mens B varianten produsert av Kongsberg var den norske utgaven. Det var samtidig Air Force utgaven. Motoren ble nok uansett produsert på Raufoss, vil jeg tro. For øvrig er Bullpup ett av de største norske forsvarskontrakter gjennom tidene, med 6500 produserte missiler. Og det la nok mye av grunnlaget for norsk missil teknologi og det senere Pingvin programmet.

OK, da er jo alt vel. Interessant bilde med Bullpup. Det jeg var usikker på var om de lange sway bracene kunne festes på skinnen eller ikke. For det ser ut til å være der og ikke på selve missilet de når ned til. Missilet har for øvrig en diameter på vel 30 cm. Tilsvarende er diameteren på Harpoon 34 cm, men den bruker ikke skinne og sway bracene på Aero 65A-1 er montert direkte på missilet. Light Gull Grey ble jo lite brukt på pyloner i USN på 60 og 70 tallet. Helst var både våpenstasjon og vingeunderside .lakkert i hvitt. Men amerikanske Orion fløy med grå vingeunderside og Aero 65A-1, mens oversiden av kroppen var hvitlakkert. Omvendt av skjemaet de taktiske flyene brukte.

Nå må du passe på litt. Så vidt jeg husker ble prosjektet til fordi du ville ha Bullpup på maskinen, så ble det ett mellomspill om våpenstasjon og utskytningsmetode. Det vi er endt opp med er en pylon beregnet for bred, større og tung last f.eks. bomber - som 500 kg,s Mk 84, Harpoon, store tanker, samt TER (triple ejection rack) jfr bildet. Men hvis du skal montere en Bullpup på skinne, ser ikke den brede høyt monterte sway bracen til å passe inn.

Antenner er en sak for seg. De kan settes på i etterkant. Drill et lite hull i antennen og sett inn en liten messingtråd, drill deretter ett hull der du vil ha antennen og teip inn en liten firkant. Monter så antennen med superlim. Slik får du en antennen som kan posisjoneres i riktig vinkel ved å bøye den. Eller du kan lage en liten base av ett tynnet plastark, riss ett lite spor slik at basen sitter, klipp til og plasser antennen riktig. Bruk gjerne plastlim her. Igjen teip rundt så limet ikke siver ut, når du monterer den på skroget. Maskering går raskt, hvis du har smal nok teip og kan teknikken. Jeg bruker gjerne en kniv å stryke den til underlaget med, da den kan feste litt dårlig i starten.

Sway braces kan bedre oversettes med "våpenstøtter". Resten ligger i uttrykket. De er der fordi at lasten ikke skal vris av pylonen ved G belastning. Selve festet utgjøres av et krokarrangemet i bunnen på stasjonen, som griper om et u formet jern som sitter fast i lasten. Det er forresten sjelden å se de montert så høyt opp på våpenstasjonen. Normalt er de korte, noe skråstilt og montert i bunnen av stasjonen. At de er montert så høyt medfører mye indusert drag, som hadde vært besværlig hvis Orion var supersonisk. Det er forresten ikke vanlig med slike gummi foringer. Antagelig er de der for å hindre at saltvann trenger inn og ødelegger elektronikk og kontakter. Jeg hadde nok bare lagt på litt sparkel i skjøten, pusset ned og dekorert det hele med en tynn svart dekal stripe. Men da hadde jeg limt våpen stasjonene på før jeg lakkerte noe som helst.

For meg ser det ut som Aero 65 A-1 stasjonen er satt opp med minevarianten av Mk.84 bomben på bildet. Den kunne og fyre Harpoon på P-3C. Ulike stasjoner rimer derfor godt med antagelsen om at en Orion må bære hele våpengalleriet på hvert tokt- i krig. Det går ikke å planlegge for bestemte mål da en ubåt kan dukke opp når som helst, derfor må både torpedo, dypvannsbomber og missiler kunne brukes avhengig av hva som er taktisk best. En krigsrepresentativ maskin bør derfor ha alle typer våpen ombord - i en mix. En fredsrepresentativ - ingen. Ihvertfall ikke en norsk. Uansett blir det nok en fin modell, bare ikke nerdegenet tar overhånd. Forøvrig fantes det og en treningsvariant ATM- 12B som så helt anderledes ut,men de ble visstnok faset ut og erstattet med riktige missiler.

Fine pylons du har snekret, Hjemmesløyd kan være like god som ferdigvare. Ikke for å være unødig kritisk, men det kan og reises noen innvendinger mot prosjektet, gitt at det skal være en så tidlig P-3B som mulig. 1. Brukte Orion i denne perioden Bullpup? Eller var de oppsatt med 2,5 og 5 cm HVAR missiler arvet fra Albatross. Referanseverket over alle referanseverk- Klevbergs sin bok "Request Tango" mener jeg nevner at Orion var oppsatt med HVAR de første årene. Det vil derfor være ulogisk at de også opererte Bullpup samtidig, da missilet på mange måter var en naturlig etterfølger. Hvis det er slik vil det også være naturlig at de ble fyrt fra den grå lave pylonen, da det neppe var nødvendig med den hvite pylon som ett mellomtrinn for en rakett. Slik er det vanligvis på andre marinefly. 2. Er det riktig at Bullpup ble brukt senere var formålet ikke å være ett anti- invasjons våpen, Bruksområdet var nok heller rettet mot fredstids operasjoner -f.eks ubåter i overflatestilling i norsk territorialfarvann. Begynnelsen av 70 tall innledet ubåtjaktens tiår i Norge. Avfyring av ett slikt våpen lå derfor innenfor det politisk mulige, selv i fredstid. Dette i tillegg til gråsone hendelser mot f.eks etterretnings skip eller andre mindre bestykkete fartøy. Men å angripe en SAG - en tyngre sovjetisk flåtestyrke var helt utenfor våpenets kapabilitet. Rekkevidden var på bare 11km, med en treffsansynlighet på litt over 10 meter. Det ville derfor vær vanskelig å treffe i vannlinje og gjøre så stor skade med stridshodet på 110 kilo at flere vanntette skott brøt sammen og skipet fikk alvorlig slagside. Missilet måtte også ledes nesten helt frem til målet ved at Orion fulgte etter missilet. Tidlig unnvikelse og ledning var ikke mulig. Og det kunne bare avfyres og ledes ett missil av gangen. Orion ville derfor mest sansynlig ha blitt skutt ned før første missil traff målet. Deretter måtte flyet reposisjoneres for neste angrep, hvis det overlevde. 3 Bullpup ble heller ikke utviklet for anti shipping rollen, men var først og fremst beregnet mot landmål, særlig broer. Det var og i denne rollen missilet ble brukt av USN 4. Norge hadde heller ingen doktrine som tilsa at hverken Albatross eller Orion skulle opptre i anti shipping rollen. Tidlig varsling og det å følge en evt. invasjonsflåte på avstand var oppgaven. I tillegg ble anti-ubåtrollen stadig mer vektlagt med overgangen fra Albatross til Orion. Faktisk fra å være helt nedprioritert til å ende på topp. 5. Missilet virker først og fremst til å ha hatt en sekundær rolle, jeg vil nesten si en slags reserveposisjon for spesielle anledninger. Det understrekes av at det bare ble prøveskutt en gang i året- ifølge ett innlegg. Muligens bare for verifikasjon. 6. Hva skjedde så ellers i Luftforsvaret på denne tiden? Jo såkalt maritim luftmakt fikk økt status og det oppsto en ny erkjennelse mellom Luft og Sjøforsvaret om at hele den norske jagerflyflåten måtte engasjeres til sjøs. I tillegg ble FO (Forsvarets Overkommando) opprettet i 1970, noe som ledet til mer helhetstenking. Slik kommer Bullpup inn som en viktig våpen. Norge hadde anskaffet rundt 1500 missiler noe som gjorde jagerskvadronene ganske potente trass i våpenets begrensninger. Det kan og forklare at den endte opp på P-3B. Hva har så alt dette med en Orion i ett monter å gjøre? Kanskje ikke så mye, men tatt helt ned til plasten vil jeg si at 4 Bullpup under vingene blir for mye, Selv ville jeg nok heller bygd den med HVAR, hvis jeg fant ett bra bilde