Jarl Ramsvik
-
Innlegg
188 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
-
Dager vunnet
24
Innholdstype
Profiler
Butikk
Galleri
Forum
Hendelser
Annonser
Innlegg skrevet av Jarl Ramsvik
-
-
Ser ikke ut som det er antenner på norske P-3B levert i 1969,, som du bygger, Men slikt kan komme og litt og er nok i en viss grad avhengig av operasjonsområdet og trusselvurderinger.
Vil tro at Hasegawa,s sett viser en japansk utgave, som kan være ulikt konfigurert.enn en amerikanske maskiner. Block nummer og Update 1 eller II vil her også spille inn.
-
Nils Mathisrud skrev (På 2.2.2024 den 21.41):
Det het ikke "Flyvåpenet" dengang, men "Flyvåpnet".
Riktig
Men skriver du det rett frem - på gamlemåten, får du feil i skriveprogrammet.
-
Einar Sandvik skrev (1 time siden):
I følge flyboka til Olve på nett, står det at Det kongelige norske flyvåpen endra navn til Luftforsvaret i 1957. Jeg har ikke dobbeltsjekka det med andre kilder.
Det kan dog tenkes at navneendring ikke ble utført med en gang på alle flottørene.
Det er en utbredt misforståelse en finner i flere kildehenvisninger. Grunnen er antagelig at stortingsproposisjonen om navnendring ble fremmet i 1957, men den ble først godkjent av Stortinget i 1959. Den offisielle datoen da "Flyvåpenet" ble til "Luftforsvaret" -igjen, er derfor 10 desember 1959.
(FOK) Flyvåpenets overkommando ble f.eks til LOK fra januar 1960. (Det var før overkommandoen ble detronisert til kun styrkeprodusenter, men det er en annen historie.)
Grunnen til navn byttet var at Luftvernartilleriet igjen ble gjenintegrert i Luftforsvaret etter å ha ligget under Hæren i flere år. Men det er vel godt kjent.
-
1
-
-
Da må bildet være tatt engang i perioden 1954-60, hvis det står FLYVÅPNETS.....
-
Einar Sandvik skrev (10 timer siden):
Det slår meg at dette skipet var litt yngre enn de norske panserskipa Eidsvoll og Norge, men klarte seg bra under første og andre verdenskrig. Det har vel kanskje noe å gjøre med at dette skipet ble oppgradert et par ganger i mellomkrigstida, i motsetning Eidsvoll og Norge?
Forskjellen ligger i konseptet mer enn i teknologien. Panserskipene utviklet seg fra en skipstype med lavt fribord, beregnet på kystnære operasjoner til ett med en høyere skrogtype, men med bibehold av dårlige sjøegenskaper. Toppfarten på 17 knop var heller ikke noe å skryte av. Det gjorde ikke Norge så mye da skipene bare var beregnet til oppgaver knyttet til nøytralitetsvernet. I realiteten flyttbare festninger som kunne dekke opp der det ikke fantes skyts på land.
Ett slagskip er konstruert å følge og bekjempe fiendes slagskip på åpent hav gjennom å gi en bredside på en paraell kurs. Høy hastighet, utholdenhet, tykk pansering og grovkalibret skyts var derfor sentrale krav, karakteristika som ett panserskip mangler.
-
1
-
-
Liker godt de vel avstemte fargene, det begrensete utsnittet og fraværet av kompliserende effekter. Det som visuelt samler blikket for meg er de naturtro oljehyre kledte gubbene. Den slentrende naturlige posituren treffer umiddelbart, med en og annen måke som fyller ut det biologiske bildet. En god innertier.
-
1
-
-
Einar Sandvik skrev (8 timer siden):
Takk for innspill til et spennende diorama. Jeg har lagd diorama med sjø og granatplask av akryl tidligere, så det skulle jeg nok fått til.
Dioramaet måtte imidlertid eventuelt blitt plassert i en annen monter enn den som denne modellen er påtenkt å plasseres i, for der er alle modellene plassert pent på rekker, stående på understellet og vendt samme vei. Dessuten måtte vel flyet henges opp i taket i monteren, og i den monteren vi stiller ut i, kommer man (les Nils) til ved å stige ned gjennom taklokket.
En annen sak er at jeg har lagt ned ganske mye tid på å legge til rette for å ha Bullpup-missiler på modellen, for øvelsesskyting av skarpe missiler mot Grønnstabben, og det blir jo en helt annen type operasjon enn ubåtsøk med dropp av sonarbøyer og eventuelt dypvannsbomber, så jeg tenker jeg jeg holder meg til opprinnelig plan.
Men, takk for idéen!
Det er greit. Du har rett med henhold på historien men ikke helt som du beskriver. Slike overflyginger skjedde etter visuelt overflatesøk eller radarsøk, noe som f.eks var det vanlige i hele Albatross tiden og litt inn i Orion epoken. Bruk av sonarbøyer var først og fremst Marinens og ett amerikansk prosjekt som gradvis ble innført til stor motstand fra Luftforsvaret, som sverget til overflatesøk i anti invasjonsrollen helt til slutten av 60 tallet.
-
1
-
-
Synd med lyset, men det er slikt som skjer i hobbyfabrikker.
Tenkte litt på feil side problematikken. Det er jo for ille at lyset ikke skal syntes. Selv syntes jeg ikke at alle flyene må stå på linje rett vei. Noen kan tas ut og gis spesialbehandling for å vise hendelser, episoder og oppdrag. Ett diorama her hadde vært fint. Orion som overflyr tårnet på en sovjetisk ubåt med piskende grå Barentssjø hadde vært midt i blinken. Hjulene inne og bombedørene åpne. Det du vinner er å spare hjul byggingen mot åpning av skroget og plassering av ett resin bomberom. Noen andre kan evt. lage sjø og ubåt tårnet.
Men så var det dette med plass i monteret.....
-
Dette ble jo mye bedre enn jeg hadde trodd.
Nå er det vel bare resten av flyet som gjenstår. Gleder meg til å se den i DSG med nye dekaler. Men sikkert en stund til...
-
;Lockite superlim for glass er notert.
Dette er imponerende arbeid. Syntes du fikk til formen på bakparten til spot on. Også den øvre bremmen ser imponerende ut i sin skalamessige tynnhet.
Glasset ble klart og fint, men det ser ut som det har en viss nebbform. Spissen skal være mykt avrundet med en distinkt spiss. Dette i motsetning til glasset på Hu-16B Albatross som er rund i front og kortere.
Litt etterarbeid i skjøten ser og ut til å gjenstå. Men det er vel begrenset hvor mye man kan pusse jevnt før det går igjennom...
-
Flisespikkeri. Men det er forskjell på "ja takk begge deler" og enten eller. Det første impliser en viss samtidighet, mens du beskriver en sekvens, dvs. at man ikke sier ja takk til begge deler som Ole Brumm, men at andre, eller f.eks begivenheten velger for deg.
Angående fargene har du helt sikkert rett.
-
Godt nytt år!
Jeg har lenge lurt litt på hvordan du vil takle dette.
Desverre har jeg hverken ett godt råd eller en god erfaring.
Det eneste jeg kan tenke meg er at du lager en attrapp i tre eller balsa, kutter den i to langs båndet og vacformer en del av gangen, som du gjør med en canopy. Deretter limer du det hele i sammen og kamuflerer skjøten med en tynn strips.
Innmaten ser forøvrig bra ut.
-
1
-
-
Jens Håkon Brandal skrev (12 timer siden):
BIldet oeverst viser da vitterlig en Arleigh Burke-klasse destroyer...? Stusser og over holder for batterier og elmotor...
Mye likt her, men Arleigh Burke har to skorsteiner, dessuten er overbygningen lavere, mer signatur tilpasset og mindre "rett" enn på Ticonderoga. AB klassen har såvidt jeg husker bare operert med VLS, her har skipet det gamle utskyting systemet der raketten kommer opp av dekket og fyres fra to dreibare skinner.
USS Ticonderoga ble forøvrig senket i Norskehavet - i følge Tom Clancy. Dermed norsk forbilde.
-
1
-
-
Einar Sandvik skrev (15 timer siden):
Jo da, den tanken at flyet beveger seg i mange retninger har slått meg også, men "fatet" må jo være tenkt å ha en funksjon, og det å skjerme glasset ved å fange opp glovarme biter og dermed hindre at de brenner glasset, virker tilforlatelig. Dersom bitene datt ut av "fatet" når de hadde kjølna litt, ville de ikke lenger gjøre skade på glasset. Jeg har sett for meg at flyet normalt ble fløyet ganske stødig horisontalt mens søkelyset ble brukt. Men, egentlig vet jeg ikke, og jeg er åpen for andre gode forklaringer på hvilken funksjon "fatet" hadde.
Det er nok mest sannsynlig riktig også for Orion. Som tidligere nevnt ble lyset til som en hjelp for å utligne en svakhet ved de første radarene. Det betydde at lyset ble brukt i en straight and level profil noen sekunder før målet. Inngangshøyden var 2500 fot og derfra skal flyet ha "stupt" ned til det var i en horisontal posisjon i forhold til målet, som var en ubåt på overflaten. Selve lysstrålen kunne styres i en bue på 50 grader av piloten eller en operatør. Med andre ord ingen ville manøvere for å lete opp målet. Jeg regner også å med lyset på Orion var slavet til radaren, men er mer usikker på om selve lysstrålen kunne manipuleres opp/ned og til siden. Selve reflektoren ser temmelig låst (festet) til sideveggene, mens på de opprinnelige lysene ser denne ut som en frittstående disk.
-
1
-
-
Einar Sandvik skrev (7 timer siden):
Bare for å være sikker på at vi snakker om det samme, har jeg satt på piler på det ene bildet.
Skiva som jeg ikke vet hva er til, har jeg markert med rød pil. Den ser ut til å være festa under speilet og har karmer, som et fat, som skal samle opp noe.
De to gule pilene peker på to staver, som kanskje er de to kullstavene du nevnte. Er de bevegelige? Det ser ut til å gå ledninger fra hver stav inn i åpninga i midten av speilet på det andre bildet som er tatt forfra. Mellom stavene er det et par skiver på tvers, markert med blå pil.
Jeg tipper at "fatet" nederst mot glasset (rød pil) er en slags oppfanger av forbrente kullrester. Hadde disse lagt seg direkte på akrylglasset hadde de brent hull. I tillegg ser den ut til å lede lysstrålen i en viss grad.
En liten digresjon som ikke er helt urelevant: Ved den siste offensiven før Berlin, rett før kryssingen av Oder, brukte russerne slik lys for å blende og lyse opp de tyske stillingen i skråningen på den andre siden. Det var bare det at den morgenen var det morgendis, slik at lyset spredte seg og viste siluettene av de russiske stillingene i stedet. Fordelen snudde seg derfor i tysk favør, som kunne beskyte de russiske stillingene med godt effekt.
En konsentrert stråle er derfor viktig for rekkevidde og styrken på lystrålen. Ett lignede forhold har vi på radarsiden, her snakker vi om sidelobs nå radarstrålen flises opp, slik at det blir lettere for en motstander å fange opp frekvenser og sette inn jamming.
-
1
-
-
Einar Sandvik skrev (På 3.12.2023 den 10.04):
Jeg har prøvd å søke etter søkelys på Internett, men ikke funnet noe av den sorten som var montert på P-3 Orion. Men, det er sannsynlig at en eller annen småprodusent lager slike i en garasje uten at jeg har funnet fram til vedkommende.
Jeg har i alle fall kasta meg ut i prosjektet med å lage søkelys. Ved å ta mål av foto som jeg har skalert til skala 1:72 på PC-en, har jeg kommet fram til at framparten av en vingetank som jeg ikke har brukt fra et F-16-byggesett i skala 1:72 kan være et høvelig utgangspunkt ut i fra form og størrelse.
Jeg saga av den fremre halvparten og passa på å sage av i rett vinkel i enden, slik at jeg fikk ei tunge i øverenden.
Ved å stikke en blyant inn i åpninga i enden av tanken og holde tanken foran et bilde av forbildet kunne jeg konstatere at det ikke ble så verst, bortsett fra at tanken krummer, mens søkelyset smalner av i ei rett linje bakover. Her trengs det pussing for å rette ut krumminga på tanken..
Lockheed P-3B Orion, 11 Squadron RAAF - 1/72 Hasegawa P-3 - iModeler
Er ikke dette å få tak i anbefaller jeg å bruke en Mk 84 bombe med diameter på 46 cm. Denne kan evt. fores ut med en plastark som formes som en sylinder i varmt vann. Kutt så av den forreste delen og bruke den til den spisse akterdelen. De opprinnelige Leigh lysene, som ble brukt på Catalina og Liberator hadde en diameter på 51 cm, men kan ikke brukes da de ser helt anderledes ut. (Men disse finnes som oppdateringssett og er ett utgangspunkt for modifisering).
Jeg vil alikevel anbefalle bombealternativet da det ser ut til å gi en tilnærmet forskjell i diameter (36cm) fra Bullpup. Dessuten ser bomben ut til å ha den nødvendige flathet i midtpartiet, selv om det er noen forskjeller i konen mot spissen i fronten . Dropptank alternativet ser ut til å ha feil diameter, som påpekt av Nils
Jeg er litt usikker på hvor omfattende bruken av dette lyset var . Lyset på S-2 Tracker kan ha vært identisk i diameter og innmat, men selve lyset var festet direkte på vingeforkanten, ikke i en pod under. Neptune hadde ett tilsvarende lys som Orion innmontert i høyre tiptank, og det glemte Mercator har jeg ikke fått sjekket. Det samme gjelder Mars flybåtene.
Den samtidige Atlantik ser heller ikke ut til å ha hatt lys. Derimot er Albatross utstyrt med det samme lyset som Orion, montert like utenfor høyre droptank. Nimrod MR1 og 2 hadde også lys i høyre "tiptank"- som Neptune. Men det var fjernet i MR 4 utgaven som aldri ble bygget.
-
Delen av kabelgaten som ligger under rakettskinnen er det lite poeng å lage. Men strekket fra enden av skinnen til det gule båndet bør kanskje med. Det er vel dette du har målt til 1 cm?
Forøvrig ser helheten lovende ut. Vanskelig å få alle like i dimensjon og form når man filer og sager i den skalaen. Fire stykker blir ekstra krevende, særlig når to vil henge parvis og slik blir veldig sammenlignbare.
-
Man kan jo stille spørsmålet hvorfor skal en virkningsløs atrapp ha en kabelgate? For meg ser det hele mer ut til å være en del av innfestings mekanismen. Hvis stridshodet er støpt i betong (for å simulere vekt) virker det til å være noen bolter som går ned i betongen fra den svart hvite listen.
Selv ville jeg vel brukt en smal teip, som jeg klipper opp og maler svart / hvit /svart.
Men skulle ikke dine missiler være hvite?
-
På noen av INERT missilene er også stridshodedelen blå som erstatning for ett tynt blått bånd. Disse kunne det som regel flys med. Missilet forøvrig er hvitt.
Kabelgater på utsiden av missiler er ganske vanlig. Som nevnt brukes de til å koble sammen motor og styrefinner med sensorer og datahjerne som sitter foran. Stridshodet er som regel montert i midten, noe som utgjør en hindring ved kabel strekk.
Også noen fly får gjerne dette ved oppgraderinger, da det er lettere å strekke kabler utenpå enn på innsiden, jfr f. eks A-7.
-
1
-
-
Einar Sandvik skrev (På 23.11.2023 den 16.07):
Takk for interessant informasjon! Jo da, jeg har fått forståelsen av at det ble fløyet lite med våpen på Orion. Pyloner ser man mest på bilder fra de første åra som P-3B var i bruk, og da sjelden eller aldri med våpen påhengt. Sånn sett er en modell av en tidlig P-3B mest typisk uten våpen.
Men, siden kapasiteten var der, og det av og til ble trent med Bullpup, har jeg litt lyst til å vise fram dette. Særlig ble det interessant for meg da jeg fikk vite at Bullpup ble produsert på Kongsberg. Slik kan jeg få vist fram et stykke norsk våpenproduksjonshistorie også. Det blir litt som å lage en modell av F-16 med Penguin påmontert, sjøl om det heller ikke var noe særlig dagligdags syn.
Absolutt og selvfølgelig helt legitimt. Det eneste jeg gjorde var å løfte frem konteksten, så blir det opp til deg å velge form og tilpassning.
Nå har ikke jeg sett utstillingen på en stund, men en forklarende tekst under er jo og en mulighet.
-
Fargeskjemaet er på mange måter det samme. Men merkingen er forskjellig.
Du nevner gule tipper på propellbladene, Da bør du og sjekke om det røde varselbåndet rundt kroppen skal ha ett gult kryss omtrent i øyehøyde. Jeg tror ikke det, men norske P-3C hadde ett kryss her.
Også fonten på navnet under cockpiten ble endret etter hvert til en enklere, mer rett opp og ned stil. Ved levering var denne fonten komplisert og stilisert med en fremoverlent stil-som tidligere påpekt. Sitter ikke Nils og lager ett ark, så vil du få problemer i esken for reservedekaler her.
Derfor er det klokt å skifte forbilde. Historisk er varianten du nå lager trang i tidslinjen, mye skal på plass for ett 100% riktig fly og utførelsen er krevende uten ett ferdig dekalark..
Når det gjelder fokuset på Bullpup var dette ett av tre våpen, optimisert for ulike faser i ett ubåtdykk. Dypvannsbomber og Mk. 44 torpedoer var de to andre. Bullpup var kun aktuell i første fase. - på overflaten. I følge litteraturen kom ofte norske Orion overraskende på sovjetiske ubåter i overflatestilling ved å benytte den såkalte "step down" teknikken, dvs ved å måle forskjellen mellom flyradarens rekkevidde og ubåtens overflaterader, gjennom det passive ECM utstyret. Slik oppsto ett taktisk mellomrom som kunne utnyttes. Det ledet gjerne til en overflygning av ubåten med bomberommet blottet og ett MAD bilde som bevis. Så vidt jeg vet var Orion her uten våpen.
Ett annet poeng var at Forsvarsstaben visste lite om hva Orion drev med de første årene. Holdningen var at det var det samme overflate søket som Albatross, Dette skal ha ledet til stor frihet for mannskapet til å drive med ting gjennom iniativ nedenifra.. På tross av strenge direktiver.
Hva du får ut av dette vet jeg ikke, Men det sier kanskje noe om at våpen på norske Orion var mer av en sjeldenhet enn en mulighet.
-
Jeg var kanskje litt krass, men mitt poeng lå mellom det byggeøkonomiske og det filosofiske. For hvor mye innsats skal legges ned i å bevise en alternativ virklighet (svart og hvit) på en del som er bevegelig mellom ulike maskiner, når normalen for perioden er godt dokumentert?
Low viz lå 10 år frem i tid og ble aldri gjennomført på norske Orion. Knapt nok amerikanske.
-
1
-
-
Det er i så fall ikke noe å lure på. Alle bilder jeg har sett har røde og hvite. Derfor er det bare å lage de slik, istedenfor å komplisere det unødvendig.
Du bør og borre opp de tre justeringshullene nederst og fylle de med svart lakk, evt være de mørke . Heldigvis ser de ikke ut til å ha noen rød ring på norske fly - som bildet indikerer.
-
Ragnar Eckhoff skrev (3 timer siden):
Jeg er ingen ekspert, men synes jeg får lite treff når jeg googler Aero 65. Har sett en tegning som antyder at Aero 65 er betegnelsen på den mekaniske enheten inne i P-3 vingepylonen, og ikke selve pylonen. (Dvs at det i prinsippet kan finnes ulike pylons som bruker Aero 65, selv om jeg ikke vet om dette er tilfellet.) Hvor vanlig var det å bruke betegnelsen Aero 65 om pylonen på P-3?
Du kan være inne på noe her. De fleste leser kanskje AERO som en produsent av pyloner. Men selve ordet er et akronym som står for Aircraft Equipment Reference Ordinal.
En stor produset av "aircraft pylons" og undersystemer og som har holdt på lenge (1963) er Marvin Teknologier. Her er hjemmesiden
Marvin Engineering Pylons & Complex Aerostructure Manufacturing
-
1
-
Lokheed P-3B Orion. (Tildelt Einar Sandvik)
i Forsvarets Flysamling ønskeliste
Skrevet
De kanadiske CP- 140 Aurora var bare like i skallet i forhold til en amerikansk eller norsk P-3C. Innmaten var stort sett tatt fra S-3 Viking, eller basert på dennes elektronisk løsninger. Det forklarer nok antennene. Det samme gjaldt varianten som tilsvarte våre P-3N. Oppdateringsprogrammet fulgte derfor en egen logikk, dvs. en Update II tilsvarte nødvendigvis ikke en amerikanske II.