Einar Sandvik

Det ble ikke levert inn en eneste modell til monteren på Gardermoen, sjøl om vi har ei lang liste med tildelte modeller. Skuffende. Nå har jeg gått igjennom lista til Nils over modeller som gjenstår å byttes ut, av type B og A/B, altså ganske fine modeller, men som har små mangler i form av feil farger eller merking. Her er lista: Modeller for monteren på Forsvarets flysamling Gardermoen Tildelt: Supermarine Spitfire P.R. Mk XI (Jens Håkon Brandal) De Havilland Vampire MK. 3 (Erik Torp) Republic (R)F-84 E Thunderjet (Kåre Paulsen) Republic F-84F Thunderflash (Sakarias Elsness) Republic F-84G Thunderjet (Walter Barretos) North American F-86F F-40 Sabre (Nils Mathisrud) North American F-86K Sabre (Olve Dybvik/Nils Mathisrud) Agusta Bell 47J (Einar Sandvik) Westland Lynx Mk. 86 (Jens Håkon Brandal) Leonardo Helicopters AW 101 (Jens Håkon Brandal) Lokheed C-130H Hercules i tidlig skjema (Einar Sandvik) Lokheed Martin C-130J-30 Hercules (Per Olav Viborg-Maurstad) Dassault Jet Falcon 20 (Carl Bretteville og Espen Eriksen) De Havilland DHC-3 Otter (Jørgen Tangerud) Short Sunderland MK V m. beaching gear (Jens Håkon Brandal) Lokheed P-3B Orion (Einar Sandvik) Ikkje tildelt: de Havilland F.B. 52 Vampire Lokheed T-33 Fairchild 119G Avro Anson Mk. 1 Airspeed Oxford (Blå-gul) Junkers Ju 52/3m (Laila eller Jompa) Bell UH-1B Grumman HU-16B ASW Albatross Jeg har fått spørsmål om vi også kunne innlemme en Hurricane MK. IIC som flyvåpenet fikk forært fra RAF, og som ble brukt som undervisningsmateriell.

Det å se utvikling av flytyper og utstyr i sammenheng med samfunnsutviklinga, synes ikke jeg er nerdete. Det setter modellene våre i et perspektiv. Å telle nagler ligger på et annet plan. Det handler for så vidt om hvor nøyaktige kopier modellene skal være av forbildene, men et sted går grensa, mellom ganske synlige detaljer og detaljer ingen andre legger merke til.

Utvidelse til 200-milsgrense var jo en gigantisk utvidelse av havområdene vi skulle overvåke, så du har nok rett i å koble de nye antennene til det. Nummeret av Limtuben med tegningene til Arheim er nr. 2 i 1980. Når på året dette bladet kom ut, vet jeg ikke, men det kan faktisk ha rukket å bli oppgradert i alle fall noen maskiner i 1980 med VHF/VOR-antennene på det tidspunktet da han lagde tegningene. Han var oppdatert på det siste, må jeg si. VHF/VOR- antenner på tegninga med halenummer er jo korrekt, sjøl om det er feil på den med skvadronkoder, så han visste kanskje ikke hvor nye disse antennene var.

Thomas Kolstad nevner at et ventilasjonshull i skroget må bores opp. Han har tegna det inn litt bak og under det lille runde vinduet bakerst. Tegninga hans mangler panellinjer. Arheim har tegna inn hullet i underkant av ei horisontal panellinje, men panellinjene stemmer ikke overen med panellinjene i byggesettet. Etter litt glaning på bilder, kom jeg fram til at hullet var plassert litt over den nevnte vannrette panellinja, (markert med rød pil på bildet). P-3C har også dette hullet, men hullet der er kanskje en anelse mindre og kanskje plassert en tanke høyere.

Ja, den nederste tegninga med tvilling-VHF/VOR-antenne på et fly med skvadronkoder er en anakronisme, etter min mening, siden skvadronkoder gikk ut av bruk i 1972 og det finnes foto av Orion uten slike antenner så seint som i 1979. Ettersom Arheim har tegna inn slike antenner for et nummer av Limtuben fra 1980, antar jeg at de var innført, i alle fall på noen fly, på dette tidspunktet. Kanskje skjedde montering av slike antenner i 1979.

Jeg må korrigere meg sjøl litt, eller snarere presisere angående tidspunktet for innføring av VHF/VOR-antennene på Orion. På dette utsnittet av et bilde som er tatt av Roy Hanson i Brunswick i USA i 1979 av 599 Fridtjof Nansen, er som, jeg nevnte i forrige innlegg, den svarte antenna som ser ut som ei RDF-antenne borte, og ei lita antenne kommet i stedet, trulig ei TACAN-antenne. Bildet er åpenbart tatt etter 1972, for flyet har nummer på halefinna i stedet for bokstavkoder på skroget, så jeg velger å tru at dateringa 1979 er korrekt. I tegningene til Arheim i Limtuben fra 1980 er det kommet til VHF/VOR-antenne som dobbeltantenne. Det må bety at doble VHF/VOR-antenner må ha kommet til på norske Orion-fly seinest i 1980. Sia overgangen til tall på halen i stedet for skvadronkoder kom i 1972, og et foto av en norsk P-3B Orion som er datert 1979, ikke har VHF/VOR- antenner, tillater jeg meg å holde fast på påstanden min om at skvadronkoder på en P-3B Orion sammen med VHF/VOR-antenner er feil.

En del bilder jeg har er udatert, men på et par bilder som er tatt av en amerikaner i USA og datert 1979, er den svarte RDF-lignende antenna borte og erstatta av ei mindre antenne (TACAN-antenne?). I bygge-artikkelen av Kolstad, er det med ei dobbel-antenne til, ei VHF/VOR-antenne. Det må ha kommet til på et eller annet tidspunkt i løpet av 1980-tallet, og er altså helt uaktuelt for en modell med skadronkoder på skroget, slik jeg kan bedømme ut i fra bildene jeg har.

Lite modellbygging for tida, men i dag satt jeg i solveggen og leste over byggeartiklene til herrene Arheim og Kolstad for å få mer klarhet i detaljeringa videre med P-3B Orion. Antennekonfigureringa varierte underveis fra starten, oppdaga jeg da jeg titta på tegningene til Arheim, så jeg tok en runde med å kikke på bilder. Antennekonfigurasjonen mens maskinene var Canada/USA før levering til Norge, var slik. Det mest spesielle er den svarte antenna, markert med rød pil, som forsvinner etter noen år. Dette bildet, som er tatt seinere, i Norge viser antennekonfigurasjonen tydligere. Bakerst, vist med oransje pil, er festet for antennevaieren fra halefinna og fram til skroget bak cockpiten. Det var to slike antennevaiere, festa på hver sin side av skrogtaket. Den svarte antenna foran, markert med rød pil, ligner ei RDF-antenne. Antenna foran den igjen, markert med grønn pil, er vel ei UHF-antenne. Her ser den svart og hvit ut, men på andre bilder ser den metallblank ut. Helt forrest, markert med turkis pil, er vel AGM-antenna. Det samme ser vi igjen på denne maskina med bleika malingsfinish. Denne antennekonfigurasjonen ser ut til å ha vært uendra i hele perioden da P-3B Orion fløy med skvadronmerking på skroget.

Væringa er først og fremst tenkt som skyggeleggingg for å motvirke leketøysinntrykk. Erfaringsmessig vil den bli ganske subtil når det kommer en så mørk farge som Dark Sea Grey oppå det svarte. Jeg har i utgangspunktet ikke tenkt å bleike skrogfargen (i så fall veldig lite) men la hvit underlagsfarge på oversidene sørge for litt kontrast mot mot de øvrige sidene, som er grunna med grå grunning. Disse flya ble tydeligvis malt opp på nytt flere ganger ved overhalinger og oppgraderinger i USA, så malinga kunne til dels se ganske lite slitt ut i 1972, tenker jeg. Modellen vil skille seg en god del fra P-3C Orion-modellen som allerede er i monteren på Gardermoen med en mye mørkere gråfarge (Dark Sea Grey), skvadronkoder på skroget i stedet for tall på halen, færre vinduer, litt annerledes antennekonfigurasjon, rød-hvite propellspisser (mot gule på P-3C-modellen), bullpupmissiler og søkelys.

Der jeg har pussa vekk forhøyde panel-linjer, har jeg rissa dem opp på nytt. Orion hadde jo overlappende paneler, så det spiller egentlig liten rolle for inntrykket om skjøtene er opphøyde eller nedrissa, så lenge de vises litt på avstand.

Takk for innspill! Siden P-3B Orion de første åra visstnok brukte en ny type maling, som i møtet med sjøsprøyt og generelt barske værforhold, viste seg å falme og forvitre noe aldeles grusomt de første åra, og derfor hyppig ble oppmalt, står jeg ganske fritt til å velge om maskina skal framstå som nymalt eller kraftig væra, eller noe midt i mellom. I utgangspunktet går jeg inn for noe midt i mellom, tenker jeg, men vi får se hva som skjer når jeg begynner å sprøytemale. Veien har en tendens til å bli til mens jeg går. Skyggelegginga ble tatt litt på sparket da jeg hadde malt propellene med svart Alclad-grunning og hadde svartmaling i sprøyta, og tenkte jeg kunne spare arbeid senere ved å male med det samme jeg var i gang. Jeg har ikke helt bestemt meg for rekkefølgen senere, men ser for meg å gjøre mest mulig før jeg limer sammen skrog, vinger og understell. Det gjenstår ennå en del detaljering. Jeg vurderer å sette på antenner helt til slutt, ettersom de har lett for å bli slått av.

Det sies at det ikke er bra å svartmale, men noen ganger er det nok det. Propeller og nese er svartmalt, og det øvrige har fått preshading, med Alclad svart grunning.

Det viste seg at ryggsømmen på modellen ennå var delvis synlig, så i dag har jeg prøvd å fjerne det. Jeg trur og håper i alle fall at det ikke var ryggsøm på Orion.

Svartmalinga med blaksvart Tamiya på sprayboks ble ingen suksess. Da jeg prøvde å maskere med Tamiya maskeringsteip, løsna svartmalinga i flak fra tre av de fire propellene, sjøl om teipen har svak festevne. I dag har jeg malt med blanksvart grunning fra Alclad. Det er ikke veldig god festeevne på Alclad heller, men hakket bedre enn på Tamiya spraymaling, trur og håper jeg.

Det er vel lurest å starte med svartmaling.