All aktivitet

IPMS er vel først og fremst en forening for plastsløydutøvere. Det at en en liten minoritet modellbyggere kan karakteriseres som "nagletellere" bør nok tilgodeses andre miljøer utenfor IPMS...

Nei, det er nok bare de største nerdene som sitter og sjekker ut slike ting. På den andre siden så er det jo i IPMS Norge slike finnes. Når det gjelder P-3N mener jeg at disse hadde antennene montert også etter 1990, da GPS hadde blitt vanlig.

Utvidelse til 200-milsgrense var jo en gigantisk utvidelse av havområdene vi skulle overvåke, så du har nok rett i å koble de nye antennene til det. Nummeret av Limtuben med tegningene til Arheim er nr. 2 i 1980. Når på året dette bladet kom ut, vet jeg ikke, men det kan faktisk ha rukket å bli oppgradert i alle fall noen maskiner i 1980 med VHF/VOR-antennene på det tidspunktet da han lagde tegningene. Han var oppdatert på det siste, må jeg si. VHF/VOR- antenner på tegninga med halenummer er jo korrekt, sjøl om det er feil på den med skvadronkoder, så han visste kanskje ikke hvor nye disse antennene var.

Eller i 1980, -nærmere bestemt i tidsrommet januar til november ved siste PAR (III) i USA. Der flyene fikk flere oppdateringer på navigasjons siden. VHF/VOR var et kort holds navigasjonshjelpemiddel basert på flere tusen bakke stasjoner, før GPS kom på 80 tallet. I 1977 skjedde det store havnåmet der Norge fikk ett drastisk større havterritotium, noe som fordret høy presisjon på navigasjon for kartlegge grensene for Kystvakten. Også det primære patrulje området i Barents havet kunne flys lenger syd, nord og øst med mer presis navigasjon. Hva som var det primære er ikke godt å si, men jeg vil tro at Kystvakt oppdrag her veide tyngst.-

Thomas Kolstad nevner at et ventilasjonshull i skroget må bores opp. Han har tegna det inn litt bak og under det lille runde vinduet bakerst. Tegninga hans mangler panellinjer. Arheim har tegna inn hullet i underkant av ei horisontal panellinje, men panellinjene stemmer ikke overen med panellinjene i byggesettet. Etter litt glaning på bilder, kom jeg fram til at hullet var plassert litt over den nevnte vannrette panellinja, (markert med rød pil på bildet). P-3C har også dette hullet, men hullet der er kanskje en anelse mindre og kanskje plassert en tanke høyere.

Ja, den nederste tegninga med tvilling-VHF/VOR-antenne på et fly med skvadronkoder er en anakronisme, etter min mening, siden skvadronkoder gikk ut av bruk i 1972 og det finnes foto av Orion uten slike antenner så seint som i 1979. Ettersom Arheim har tegna inn slike antenner for et nummer av Limtuben fra 1980, antar jeg at de var innført, i alle fall på noen fly, på dette tidspunktet. Kanskje skjedde montering av slike antenner i 1979.

En faktor som selvsagt spiller inn er i hvilken grad tegningene er korrekte...

Jeg må korrigere meg sjøl litt, eller snarere presisere angående tidspunktet for innføring av VHF/VOR-antennene på Orion. På dette utsnittet av et bilde som er tatt av Roy Hanson i Brunswick i USA i 1979 av 599 Fridtjof Nansen, er som, jeg nevnte i forrige innlegg, den svarte antenna som ser ut som ei RDF-antenne borte, og ei lita antenne kommet i stedet, trulig ei TACAN-antenne. Bildet er åpenbart tatt etter 1972, for flyet har nummer på halefinna i stedet for bokstavkoder på skroget, så jeg velger å tru at dateringa 1979 er korrekt. I tegningene til Arheim i Limtuben fra 1980 er det kommet til VHF/VOR-antenne som dobbeltantenne. Det må bety at doble VHF/VOR-antenner må ha kommet til på norske Orion-fly seinest i 1980. Sia overgangen til tall på halen i stedet for skvadronkoder kom i 1972, og et foto av en norsk P-3B Orion som er datert 1979, ikke har VHF/VOR- antenner, tillater jeg meg å holde fast på påstanden min om at skvadronkoder på en P-3B Orion sammen med VHF/VOR-antenner er feil.

En del bilder jeg har er udatert, men på et par bilder som er tatt av en amerikaner i USA og datert 1979, er den svarte RDF-lignende antenna borte og erstatta av ei mindre antenne (TACAN-antenne?). I bygge-artikkelen av Kolstad, er det med ei dobbel-antenne til, ei VHF/VOR-antenne. Det må ha kommet til på et eller annet tidspunkt i løpet av 1980-tallet, og er altså helt uaktuelt for en modell med skadronkoder på skroget, slik jeg kan bedømme ut i fra bildene jeg har.

Lite modellbygging for tida, men i dag satt jeg i solveggen og leste over byggeartiklene til herrene Arheim og Kolstad for å få mer klarhet i detaljeringa videre med P-3B Orion. Antennekonfigureringa varierte underveis fra starten, oppdaga jeg da jeg titta på tegningene til Arheim, så jeg tok en runde med å kikke på bilder. Antennekonfigurasjonen mens maskinene var Canada/USA før levering til Norge, var slik. Det mest spesielle er den svarte antenna, markert med rød pil, som forsvinner etter noen år. Dette bildet, som er tatt seinere, i Norge viser antennekonfigurasjonen tydligere. Bakerst, vist med oransje pil, er festet for antennevaieren fra halefinna og fram til skroget bak cockpiten. Det var to slike antennevaiere, festa på hver sin side av skrogtaket. Den svarte antenna foran, markert med rød pil, ligner ei RDF-antenne. Antenna foran den igjen, markert med grønn pil, er vel ei UHF-antenne. Her ser den svart og hvit ut, men på andre bilder ser den metallblank ut. Helt forrest, markert med turkis pil, er vel AGM-antenna. Det samme ser vi igjen på denne maskina med bleika malingsfinish. Denne antennekonfigurasjonen ser ut til å ha vært uendra i hele perioden da P-3B Orion fløy med skvadronmerking på skroget.

Væringa er først og fremst tenkt som skyggeleggingg for å motvirke leketøysinntrykk. Erfaringsmessig vil den bli ganske subtil når det kommer en så mørk farge som Dark Sea Grey oppå det svarte. Jeg har i utgangspunktet ikke tenkt å bleike skrogfargen (i så fall veldig lite) men la hvit underlagsfarge på oversidene sørge for litt kontrast mot mot de øvrige sidene, som er grunna med grå grunning. Disse flya ble tydeligvis malt opp på nytt flere ganger ved overhalinger og oppgraderinger i USA, så malinga kunne til dels se ganske lite slitt ut i 1972, tenker jeg. Modellen vil skille seg en god del fra P-3C Orion-modellen som allerede er i monteren på Gardermoen med en mye mørkere gråfarge (Dark Sea Grey), skvadronkoder på skroget i stedet for tall på halen, færre vinduer, litt annerledes antennekonfigurasjon, rød-hvite propellspisser (mot gule på P-3C-modellen), bullpupmissiler og søkelys.

Greit nok det. Vi har jo diskutert temaet tidligere og. Men antok at du ville ha maksimal kontrast til de andre i samlingen ved å lakkere den i en så tydelig og tidlig (les pristine) Dark Sea Grey som mulig.

Der jeg har pussa vekk forhøyde panel-linjer, har jeg rissa dem opp på nytt. Orion hadde jo overlappende paneler, så det spiller egentlig liten rolle for inntrykket om skjøtene er opphøyde eller nedrissa, så lenge de vises litt på avstand.

Takk for innspill! Siden P-3B Orion de første åra visstnok brukte en ny type maling, som i møtet med sjøsprøyt og generelt barske værforhold, viste seg å falme og forvitre noe aldeles grusomt de første åra, og derfor hyppig ble oppmalt, står jeg ganske fritt til å velge om maskina skal framstå som nymalt eller kraftig væra, eller noe midt i mellom. I utgangspunktet går jeg inn for noe midt i mellom, tenker jeg, men vi får se hva som skjer når jeg begynner å sprøytemale. Veien har en tendens til å bli til mens jeg går. Skyggelegginga ble tatt litt på sparket da jeg hadde malt propellene med svart Alclad-grunning og hadde svartmaling i sprøyta, og tenkte jeg kunne spare arbeid senere ved å male med det samme jeg var i gang. Jeg har ikke helt bestemt meg for rekkefølgen senere, men ser for meg å gjøre mest mulig før jeg limer sammen skrog, vinger og understell. Det gjenstår ennå en del detaljering. Jeg vurderer å sette på antenner helt til slutt, ettersom de har lett for å bli slått av.

Slik jeg ser det er det helt OK å skyggelegge underlag, hvis det er en litt nedmattet og slitt modell du lager, helst da med sen merking. Men tidlige maskiner var jo ganske blanke som ny. Så da blir spørsmålet om ett par heldekkende lag med Sea Grey egentlig er mer perfekt. Du nevnte også litt om "søm". Pusser du ned skjøten på ryggen tar du også med de fint forhøyde panel linjene til seksjonene kroppen er satt sammen av. Så da går vel resten og, hvis du ikke går for løsningen å risse de inn som forsenket paneler. Selv mener jeg det blir like bra uten noen som helst synlige linjer. Særlig med tanke på et relativt mørkt miljø på Flysamlingen.

Det sies at det ikke er bra å svartmale, men noen ganger er det nok det. Propeller og nese er svartmalt, og det øvrige har fått preshading, med Alclad svart grunning.

Det viste seg at ryggsømmen på modellen ennå var delvis synlig, så i dag har jeg prøvd å fjerne det. Jeg trur og håper i alle fall at det ikke var ryggsøm på Orion.

Aprilkonkuransen ble svært jevn, etter å ha telt stemmesedlene forlengs og baklengs ble resultatet som følger: Månedens vinner var Kim Brantenberg med 1:48 skala Me 109G i finske farger. Annenplassen ble delt mellom Kjetil G (1:35 Sturmtiger) og Therese T (1:72 Star Wars Tie Interceptor). Det var bare tre poeng som skilte første og annenplass

Svartmalinga med blaksvart Tamiya på sprayboks ble ingen suksess. Da jeg prøvde å maskere med Tamiya maskeringsteip, løsna svartmalinga i flak fra tre av de fire propellene, sjøl om teipen har svak festevne. I dag har jeg malt med blanksvart grunning fra Alclad. Det er ikke veldig god festeevne på Alclad heller, men hakket bedre enn på Tamiya spraymaling, trur og håper jeg.

Det er vel lurest å starte med svartmaling.

Maskering av propellbladspisser først:

Jeg har begynt å se på maling og maskering av propellene og etter å ha målt på bilder, har jeg kommet fram størrelsen av de ulike delene med ulike farger fra propelltuppen og innover er omtrent slik: 1-2-1-1,5 og har vist måla i millimeter på propellen i skala 1:72. Det svarte innerst strekker seg litt utenfor "knekken". For hvit-rød-hvite propellspisser ser den røde stripa breiere ut enn de hvite på propelltuppene, kanskje omtrent i forholdet 1-2-1,5 innenfra og utover. I Hasegawa-byggesettet er det oppgitt ei oppskrift for å blande til de ulike metallfargene på propellbladene. Jeg ser for meg at Alclad hvit aluminium eller duraluminium og dull aluminium kan brukes her uten at jeg trenger å blande til noe.

IPMS Øst - medlemsmøte - som vanlig på Kjeller/Lillestrøm Kommende møte er tirsdag 9/4 kl. 1900. Lokalene er åpne fra 1800 Som vanlig pølser og kaffe Ta gjerne med modeller til minikonken. Velkommen.

Vel, det var visst individuelle forskjeller med hensyn til propelltuppene på P-3B Orion. KK-L og KK-M hadde tydeligvis hvit-rød-hvite propelltupper fram til overgangen til tall på halen i 1972, mens dette bildet av KK-P imidlertid viser at dette flyet hadde gule propelltupper mens det hadde bokstavkoder på skoget. Gulfargen virker til og med temmelig avslitt, så disse propellbladene har nok vært brukt ei god stund. Pylonene er av den eldste, rektangulære typen, så det kan se ut til at KK-P kanskje hadde gule propelltupper helt i fra starten av.

Takk for det! Da gjenstår det å iverksette. Det vil neppe gå med lynets hastighet, ettersom jeg har flere andre prosjekter på gang samtidig, og fordi dekaler for en norsk Orion mangler. Men, jeg har i alle fall en klar plan.